Ungene på Hasle-Løren sparker i den strengt ulovlige gummigranulaten, lengtende etter å få være med å skyte ballen i mål. Foreløpig er det ikke plass til dem, og ifølge byråd for kultur, næring og idrett, Anita Leirvik North – nok en politiker uten idrettsbakgunn, men med ansvaret for Oslo-idretten – må nok barna på Hasle-Løren vente utenfor inkluderingsdøra en stund til.
Heldigvis står svenske gjengkriminelle klare med den skytetreninga som trengs!
Det er ikke til å stikke under en stol at ungdomskriminaliteten har økt i takt med at de eldre barna og unge ungdommene som ble mest isolert under pandemien nå mangler den sosiale kompetansen de ble frarøvet i årene 2020–2022. Lærere jeg snakker med sier det samme; vanskeligere å komme innpå, de tar ikke imot beskjeder og de har ingen relasjon til voksne rollemodeller.
Disse barna er nå så store at realiteten begynner å skylle inn over dem. De begynner å få dårlig tid, for de har bare opplevd at verden glir forbi dem. Slik har det «alltid» vært for dem. Da er det lett å ty til løsninger som bringer mat på bordet med en gang.
Barna jeg snakker om er de som bor blokk til blokk, som fortsatt tror at staten hater dem. De som ikke hater dem, er den organiserte kriminaliteten som bruker et «ødelagt statlig system» som unnskyldning til rekruttering inn i et liv i elendighet og uten frihet. Men disse kan de stole på, for det er fetteren til kompisen eller naboen de har hatt i sine 16 år her på jorden.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5VO376VJBVHYRE2VPIPYAQLYZI.jpg)
En annen aktør som barna møter, som ikke er knyttet til angsten for å havne i et statlig system, er idretten. Idretten er, som vi prater om til det kjedsommelige, en arena for inkludering, livsmestring, lærdommen av å vinne og tape og det å knytte sosiale bånd for livet.
Men dette vet jo dere politikere allerede, dette er jo nærmest innlærte fraser dere mest sannsynlig har fått fra en pamp i et kommunikasjonsbyrå. Dere har hvert fall ikke lært dem fra idretten selv, for der møter dere kun opp når solskinnsdagene titter frem.
Min klubbkollega Dag Endal skrev for litt siden om det å lykkes med inkludering via idretten, og betydningen av å være mer enn et idrettslag (Dagsavisen 18. november). Som Dag skrev, så er vi ikke i mål, men vi har jammen kommet langt på vei.
Idretten har potensialet til ikke bare å bli den største frivillige bevegelsen i landet, men også den største kultur- og fritidsarenaen i landet. Idretten kan være begge deler.
Kriminalitetsstatistikken synker som ei handlevogn i Akerselva hver gang ungdommene blir sysselsatt, og de er så takknemlige for en mulighet til å bidra!
«Alle skal med» betyr at vi også skal ha med folk som ikke er interessert i idrett. Vi skal ha med de som trenger livsmestring og sosiale arenaer. For oss på Haugerud har det betydd inkludering og kompetanseheving av ungdom: Gi dem muligheter til å få ei lilletå inn i arbeidsmarkedet, gi dem muligheter til å bygge sosial kompetanse. Resultatene er slående, Anita.
Kriminalitetsstatistikken synker som ei handlevogn i Akerselva hver gang ungdommene blir sysselsatt, og de er så takknemlige for en mulighet til å bidra!
Jeg blir derfor bekymret når Oslo-idrettens politisk ansvarlige byråd lanserer «mindre treningstid til de yngste barna» (VG 29. november) som løsningen på problemet. Har hun forstått hvilken kontekst hun er byråd for? Vet hun egentlig hva slags betydning Furuset IF, Klemetsrud IL, RASK, Haugerud IF og Ellingsrud IL gjør i sine respektive nærmiljø? Vet hun at seksåringene på Haugerud faktisk bare trener én gang i uka fordi det ikke er plass til mer?
Klubbene som Anita ikke kjenner, opererer som lynavledere til grov narkotika- og gjengkriminalitet ved å gi ungdom muligheter, de sørger for at barn, uansett økonomi, får være med på sosiale arenaer og de sørger for å være der for barna som vokser opp på gata.
En nedskalering av treningstider for de yngste vil mange steder i byen bety yngre barn hengende på gata, mer narkotikasalg i yngre alder, mer vold og mindre livsmestring.
Dette gjør de, som frivillige ildsjeler, mens du, Anita, lanserer ideen om å nedskalere dette arbeidet fordi du ikke vil forholde deg til den grove neglisjeringen Oslo-idretten og de frivillige har stått i siden tidenes morgen?
En nedskalering av treningstider for de yngste vil mange steder i byen bety yngre barn hengende på gata, mer narkotikasalg i yngre alder, mer vold og mindre livsmestring. Jeg tipper Foxtrot gnir seg i hendene allerede.
Fantastiske kolleger på Rustad, Klemetsrud, Årvoll, Stovner og andre steder i byen gjør en heltemodig innsats for å holde ungene og ungdommene på den smale sti. Historiene er mange, og historiene jeg hører fra idrettsledere er ikke unike. Verken for Haugerud eller andre såkalte «områder med sosioøkonomiske utfordringer». Åpenlyse narkotikasalg, avtalte slåsskamper helt ned i barneskolealder, to foreldre på foreldremøter der kullet faktisk teller 40 barn. Kullene som akkurat har fått seg lappen opererer som sjåfører for de yngre barna til bortekamper.
Utfordringene er mange. Ett barn som faller utenfor samfunnet, koster fellesskapet 9 millioner kroner årlig. I 2022 hadde Norge 47.034 barn og unge på barnevernstiltak, og det statlige budsjettet var på 570 millioner kroner.
Vi ber ikke en gang om 9 millioner kroner hver, vi ber faktisk kun om det absolutte minimum: En plass å være, en plass for å kunne jobbe mot utenforskap og for kriminalitetsforebygging. For bare 7 millioner, fordelt over de 10 leveår en fotballbane har, vil vi kunne hjelpe samfunnet på en måte ingen andre aktører er i nærheten av å kunne klare.
Les også: Oslobyrådet fjerner «idrett» og får kritikk
Hvorfor skjønner ikke idrettsledere og politikere dette? Roper vi ikke høyt nok om det fantastiske arbeidet idrettslagene og frivilligheten gjør? Er det for stor distanse mellom de som forvalter midler og det arbeidet som foregår på grasrota? Er vi i ferd med å vende idrettspendelen fra å være en organisasjon med sosialdemokratiske verdier til å være for de som har passe nok sosial kompetanse og passe tjukk nok lommebok?
Det som er helt sikkert, er at det er langt fra tribunen på Haugerud når nærmiljøets mest populære fotballag spiller kamp og til losjene på Old Trafford der representanter fra NFF forsøker å få Norge tilbake til Europa-toppen. NFF har ikke vært i et mesterskap på 24 år, på Haugerud vinner vi hjerter hver eneste dag.
Hvis ikke politikere snart forstår den kritiske situasjonen Oslo-idretten står i på anleggssiden, lanserer jeg ikke ideen om mindre treningstid, men ideen om at frivilligheten skal legge hansken ned. Da vil man kanskje forstå hvilken samfunnsøkonomisk jobb som gjøres i frivilligheten, og politikerne kan selv ta jobben idretten gjør.
Da tipper jeg Foxtrot og svenske tilstander er langt nærmere enn det som er akkurat passe behagelig.