De siste ukene har mediene flommet over av opprørende nyheter fra Sverige om organisert kriminalitet og om hvordan ungdommer blir rekruttert for å utøve grov vold.
Forklaringen på dette beskrives unisont med at straff for barn – under 18 år – er så lav i Sverige og at dette utnyttes av mer garvede kriminelle.
På spørsmål til norske politimyndigheter om vi kan få lignende forhold i Norge, benektes dette. Allikevel ropes det opp om at vi må få strengere straffer og at straffene må svi.
Selv om det er lett å bli revet med når man hører om svenske tilstander, må vi nå holde hodet kaldt og ikke handle overilt. Vi har gjennom flere år hatt en klar tanke om hvordan vi mener barn i konflikt med loven skal behandles.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GC3VGNMU2VBFHF5CKXAA5WDK24.jpg)
Det er alltid en fare for at alvorlige hendelser utløser et ønske om mer ekstreme virkemidler, men det kan få store og uheldige konsekvenser.
Jeg vil minne om at vi gjennom inngåelsen av Barnekonvensjonen har forpliktet oss til at fengsling er siste utvei og at fengsling kun er aktuelt for et kortest mulig tidsrom. Og at dersom et barn blir anklaget eller dømt for straffbare handlinger, skal barnet ha tilgang til advokat, tolk og ha domsprøving og ankemuligheter (artikkel 37 og 40).
I 2014 ble det innført ungdomsstraff og ungdomsoppfølging i Norge. Tanken var at det skulle settes inn en innsats tilpasset ungdommen og særlig var man opptatt av «restorative justice» eller gjenopprettelse. Ifølge Konfliktrådet gjennomførte 85,5 prosent av ungdommene som fikk ungdomsstraff på landsbasis dette i 2022. I Oslo fullførte 70 prosent.
Dette er gode resultater med tanke på at disse barna ofte har store og sammensatte problemer. Uten ungdomsstraff kunne disse ungdommenes lovbrudd ha blitt møtt med ingen reaksjoner, eller med samfunnsstraff/fengsel. Isteden har de fått en reaksjon tilpasset alder, utfordringer og lovbruddets alvor.
Ifølge barneombudet har ordningen et forbedringspotensial. På kommunenivå er det for store forskjeller i hvordan ungdom følges opp. Tiltak som for eksempel rusoppfølging, psykisk helsehjelp og sinnemestring er av ombudet trukket frem som manglende i mange kommuner.
At ungdom som gjennomfører ungdomsstraff og ungdomsoppfølging ikke får den hjelpen de trenger, fremkommer også i Nordlandsforsknings evaluering av straffereaksjonene, i tillegg til at det er påpekt gjennom direktoratenes egen kartleggingsrapport «Barn og unge som begår eller står i fare for å begå kriminelle handlinger. Kartlegging og vurdering av sektorenes ansvar og tilbud til målgruppen» (2020).
Istedenfor å haste gjennom lovendringer som skal innebære «straffer som svir», må det heller gjøres endringer som fører ungdommene inn på en lovlydig vei.
Poenget er at det kartlegges og forskes på dette temaet. Istedenfor å haste gjennom lovendringer som skal innebære «straffer som svir», må det heller gjøres endringer som fører ungdommene inn på en lovlydig vei. Og det viktigste av alt; å forhindre at nye barn og ungdommer blir rekruttert inn i kriminelle nettverk.
Det er lett å glemme at ungdommer som utnyttes av kriminelle gjenger bare er barn, når handlingene deres er alvorlige og gjentagende. Mange av disse unge lovbryterne er åpenbart svært skadet og det er opplagt at det som trengs er hjelp og ikke fengsel.
Det er kanskje på sin plass å minne om at vi i henhold til Barnekonvensjonen også har forpliktet oss til «å beskytte barn mot alle former for utnytting som på en eller annen måte kan være skadelig for barnet».
Det er vel ingen tvil om at det er skadelig for barn å utøve vold mot andre på oppdrag fra et kriminelt nettverk.
Det er nødvendig med en innsats for å sørge for at ikke barn i marginaliserte familier blir tiltrukket av den tilhørigheten de kan finne i hardbarkede gjengmiljøer. Dette er å sparke inn åpne dører, men det kan antakelig ikke sies for ofte: Inkludering og ikke ekskludering er det som gjelder.
Ikke alle ungdommer i konflikt med loven tilhører gjenger eller nettverk. De har kanskje bare handlet uten å tenke, eller fordi de er i en situasjon der de er redde eller frustrerte.
Oliver Lovrenski har nettopp debutert med romanen «Da vi var yngre», som beskriver en oppvekst som kriminell og rusmisbruker. I et intervju sier han kloke ord: «Barn som har det bra finner ikke på så mye galt». Man kan kanskje like gjerne snu på det og si: Barn som har en kriminell løpebane har det ikke godt.
Det er vår oppgave som voksne å gjøre hva vi kan for å hjelpe disse barna, selv om vi ikke alltid lykkes.
Endelig må jeg minne om at ikke alle ungdommer i konflikt med loven tilhører gjenger eller nettverk. De har kanskje bare handlet uten å tenke, eller fordi de er i en situasjon der de er redde eller frustrerte.
Disse ungdommene er ikke styrt av andre som selv vil unngå straffereaksjoner, men handler på impuls. Risiko for høyere straff har ingen betydning for impulshandlinger, slik at for denne gruppen har ikke strengere straffer noen preventiv effekt.
Men de vil bli sterkt berørt dersom handlingen leder til samfunnsstraff eller fengsel fremfor en mer tilpasset reaksjon, slik man kan få gjennom dagens ordning med ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.