Vi mangler jordmødre til å sørge for forsvarlig bemanning på mange av landets fødeavdelinger gjennom sommerferien og andre høytider. Hva om helseforetakene rett og slett planla å kjøpe nok jordmorarbeidskraft til å bemanne føde- og barselavdelinger hele året?
Sykehusene er nemlig ikke bemannet for 52 ukers drift med ordinær grunnbemanning. De fast ansatte dekker bare 46 til 47 uker av året med timene de har i sine stillinger.
Tro det eller ei: Feriedekning er ikke med i regnestykket over hvor mange stillinger det tar å holde hjulene i gang hele året – ferieavvikling forutsetter at det er eksterne vikarer å sette inn. Denne sommeren har det vært et samstemt kor av jordmødre og brukere som sier at nok er nok.
Vi vet at mange jordmødre mangler en fast 100 % stilling, eller «velger» å jobbe deltid på grunn av vaktbelastningen når man jobber fullt. Er du i en vanlig jordmorstilling i turnus, medfører det at rundt åtte av ti av dine vakter er i helger, om kvelden eller om natten. Bemanningen er omtrent den samme på alle vakter, og kun 5 av 21 vakter i uken faller på dagtid mellom mandag og fredag.
[ Hvor mye får Barbie i pensjon? ]
Da må alle de ubekvemme vaktene fordeles blant alle som går i turnus. Dessuten er grunnbemanningen i sykehusene blitt høvlet ned så mange ganger at det ikke er mer å gå på, og flere jordmødre har funnet ut at de ikke med god samvittighet kan praktisere under slike forhold.
Det er alvorlig når engasjerte mennesker, som har valgt en profesjon med en krevende seksårig høyere utdanning, forlater yrket etter få år for noe annet. For mange er det bedre å bytte arbeidsfelt enn å la sin sjel drepes dag for dag i et miljø der du ikke får lov til å være den dyktige fagpersonen du utdannet deg til.
Å drive med brannslukking dag ut og dag inn i høyt tempo, er ikke godt nok. Du blir forsynt med å ha hjertet i halsen for at det i dag kan være dagen der ting brister og noen blir skadet eller dør.
Så det er rart at helseforetakene ansetter personell som om alle avdelingene kan gå med redusert drift mens de ansatte tar den ferien loven gir dem rett til. Selv om ingen akuttavdelinger har mulighet til det.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6LQJTEW7XJFNHG7F6DQK57D3RE.jpeg)
Føde- og barselavdelinger har ofte sin travleste tid midt i sommermånedene, og det vet man om nesten et halvt år i forveien. Vi vet at samtlige nordiske land mangler jordmødre, likevel fortsetter sykehusledere å tillate seg å planlegge driften basert på innleide vikarer – enten fra Norge eller fra Danmark og Sverige – som skal dekke alle hullene i turnusen under sommerferien.
Det finnes ikke engang nok jordmorvikarer til å få det til å gå rundt. Hvert år må jordmødre ved norske avdelinger krangle seg til å få kompensasjon for å jobbe mer enn sin faste stilling mens eventuelle barn og partner har ferie. Og hvert år har vi fått høre at vi er grådige og urimelige og skaper en farlig presedens for sykehusdriften.
Enda verre er det når foretakene «løser» det ved å stenge hele avdelinger i flere uker, slik at kvinnene som hører til stedet mister sitt fødetilbud og må reise langt av sted.
[ Slik unngår vi at pensjonister havner i fattigdomsfella ]
De fleste gleder seg til sommeren. Men det er en blandet fornøyelse når du vet at på hver vakt i ukene 25 til 33 vil opp mot halvparten av ditt arbeidslag være vikarer. Eller at du kan bli tryglet om å komme på jobb mens du selv har ferie fordi de mangler folk.
Er du heldig vil det være innleide vikarer som har sine faglige kvalifikasjoner i orden. På norske barselavdelinger kan du ikke forvente det engang, fordi fødeposten må bemannes fullt før barsel får en eneste jordmorvikar.
Vikarene vil som regel ikke være kjent på avdelingen så de kan finne utstyr uten hjelp, de kjenner ikke lokalområdet så de vet ikke om de tar imot en telefon fra noen med en adresse to minutter eller to timer unna, og de kjenner ikke de særegne rutiner på stedet.
Vi forventer mer enn å bli brukt som engangsutstyr, som om det er et utømmelig lager med nye når vi er brukt opp.
Noen ganger mangler de nødvendig tilgang til datasystemene for journalføring, og ikke alle kan gjøre seg forstått overfor alle brukerne. Det hjelper lite med en tolk til en kvinne som ikke snakker norsk, hvis tolken kun kan tolke mellom hennes språk og norsk.
Alle disse tingene utfordrer foretakenes systemer for pasientsikkerhet. Det sliter på de fast ansatte. Og innleide vikarer er dyre. Marginene er små i sykehus, en feil eller en glipp kan fort bli skjebnesvanger.
Helseforetakene kan bestemme seg for å kjøpe nok arbeidskraft til å sikre helårsdrift med egne ansatte. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om alminnelig arbeidstid åpner for en slik løsning. Ansatte som i dag går i reduserte stillingsbrøker kunne fått oppjustert sin stilling til 100 %, med full lønn hele året. De kunne ha jobbet enda færre timer mye av året, mot at de jobbet noe mer i sommermånedene.
Det er til og med mulig innenfor Arbeidsmiljøloven å åpne for at ansatte som ønsker det, kan jobbe veldig mye mer enn full stilling i perioder, mot å ha mer fri til andre tider.
Det hadde løftet pensjonsgrunnlaget til dem det gjelder, og vært en ærlig metode for å sørge for den reservekapasiteten som trengs for helårsdrift. De ansatte kunne sannsynligvis alle ta sin lovfestede ferie i samme perioden også. Man kunne i tillegg utarbeide et insentivsystem for at ansatte som ikke er avhengige av å ha fri i skolens ferie, kunne avvikle ferie utenom hovedperioden.
[ Finanskrise eller fellesskap? ]
Tenk så forfriskende det hadde vært, om de som sitter og regner på hvor dyrt det er for et samfunn å holde seg med kvinner, for en gangs skyld prøvde å lytte til oss som tar vare på føde- og barselkvinner.
Vi forventer mer enn å bli brukt som engangsutstyr, som om det er et utømmelig lager med nye når vi er brukt opp. Personalet er helsetjenestens dyreste og mest verdifulle ressurs, og vi skal ta oss av dem som utgjør samfunnets fremtid.
Det er på tide både vi og våre brukere blir behandlet deretter.