«Kids in Crime», en dramaserie av regissør Kenneth Karlstad, hadde premiere på TV 2 25 .november 2022. Handlingen ligger til Sarpsborg på tidlig 2000-tallet. Jeg hadde veldig blanda følelser da jeg forstod hva den egentlig handlet om. Det tok noen måneder før jeg orket å se den, og det tok noen måneder å fordøye det jeg hadde sett. Naturligvis fordi vi gikk på samme skole, og det som må ha vært bunnpunktet i livet mitt opplevde jeg i et nært beslektet miljø.
Så, 17 år senere sitter jeg også trygt nok til å orke å se tilbake. Og i tillegg kan jeg unne meg både turer på kafé og sommerens nyheter på kulturfronten. Og etter å ha sett både «Kids in Crime» i vår og nå sommerens storfilm «Barbie» sitter jeg igjen med denne tanken; Det er en lang vei fra sofaen i Sarpsborg, med kroppen full av rohypnol (hypprær), til Barbieland. Men det er en vei.
17 år senere sitter jeg trygt nok til å orke å se tilbake
Barbie representerer glade farger og humor, mens Monica i «Kids in Crime» representerer den skitne virkeligheten. Men det er her drømmer kommer fra, og Barbie, ja hun er opprinnelig laget av en kvinnes drømmer, nærmere bestemt Ruth Handlers drømmer.
Karakteren Monica fra «Kids in Crime» er tater og sånn sett en minoritet med alt som følger med det. Men hun er også en jente som prøver å overleve alene i en verden full av rus, vold og menn, med dårlige utsikter for et godt liv.
Hvis du tar en titt inn på kjøkkenet til moren og stefaren til karakteren i serien «Freddy Hælvette» så skjønner du. Og har du håp, drømmer og et ønske om å bestemme over ditt eget liv må du ta saken, eller geværet, i egne hender, dersom du skal overleve. Og ja, det begrenser seg til å ta geværet i egne hender når du har få andre referanser, eller lite kunnskap om verden utenfor og andre muligheter. Regissør Kenneth Karlstad lykkes i å skildre rusen og volden fra kjøkkenet til Freddy Hælvettes mor så godt at jeg ble kvalm. Det takket være gode skuespillerprestasjoner også, så klart.
Virkelighetens blodige alvor. Monica hører ikke fortiden til for meg. Jeg ser henne i nye drakter stadig vekk. Dette blir jeg minnet om hver gang jeg leser saker om unge jenter som dør av overdose i selskapet til da ofte menn som er eldre enn dem selv. Det har vært for mange av dem de siste årene. Både i Sarpsborg og indre Østfold. Det skulle ikke vært en eneste én. Dette er en stygg, stygg verden både så nær og så fjern fra Barbieland. Så nær, fordi drømmene om noe annet er det som holder deg i live, så fjern, fordi tryggheten og gleden kan virke så uoppnåelig.
Det er langt fra Barbieland til Sarpsborg, eller indre Østfold om du vil. Men Barbie har vært og er der også hun. Og her beveger vi oss over i Barbieland. Dette er ikke en rett linje. Men, det er i aller høyeste grad en linje. Fordi Barbie vil være i fred og gjøre sine egne greier, tilsynelatende, hver dag i all evighet. Og hvor i all verden kommer denne ideen fra om ikke fra en trang og en lengsel etter å fri seg fra umyndiggjøringen og å ha et «safeplace» og et «happyplace» helt for seg selv. Som lærer har jeg hatt en «Monica» eller to i klasserommet også. Og det finnes ikke så mye som gleder meg mer enn når jeg kan lære dem den virkelige forskjellen på subjekt og objekt og jeg kan se noe glimte til i øynene deres.
Kenneth Karlstad lykkes i å skildre rusen og volden fra kjøkkenet til Freddy Hælvettes mor så godt at jeg ble kvalm.
Hva vil skje med «problembarnet» Monica? Hun er et problembarn, men sånn jeg ser det et problembarn med voldsomme ressurser. Både skarp og løsningsorientert når det gjelder. Barbie er ikke et problem så lenge hun forblir i Barbieland og holder seg langt unna den virkelige verden. Men det har hun altså ikke gjort denne sommeren. Kommer Monica til å forbli i destruktive relasjoner med menn? Kommer hun noen gang til å komme seg vekk fra rusmiljøet? Kommer hun til å ta utdanning? Kommer hun noen gang til å fungere normalt i en litt sunnere og tryggere del av den virkelige verden? Hva vil hun for alltid bære med seg fra livet hun har levd? Vil hun noen gang sove trygt i en stor, ren seng og våkne uthvilt med fred i kroppen, i livet og omgivelsene rundt seg? Kommer hun noen gang til å våkne i sitt Barbieland? Eller kommer hun til å dø av overdose en natt til en onsdag, mens resten av Sarpsborg sover stille rundt? Passere og forsvinne ut av historien med en liten notis i avisen på NRK eller VG. Det er en lang vei fra sofaen i Sarpsborg, med kroppen full av hypprær, til Barbieland. Men det er en vei.
I portrettintervjuet i Dagsavisen 5.8.2023 kan vi lese at regissør Kenneth Karlstad har følgende å si til spørsmålet: «Hva vil du si til dem?»
«Dette er en serie laget av problembarn for problembarn. Jeg vil ikke si noe til dem, for det er det som er problemet. Dette er kids som hele livet har blitt fortalt hva de skal gjøre og ikke gjøre… Det er myndighetene og de voksne som bør høre hva de har å si, ikke omvendt.»
Her vil jeg avslutningsvis trekke en linje til Mark Twain, forfatter av den fantastiske boken Huckleberry Finn. I introduksjonen til boken kan vi lese følgende:
«Persons attempting to find a motive in this narrative will be prosecuted; persons attempting to find a moral in it will be banished; persons attempting to find a plot in it will be shot.»
– Mark Twain, Introductory Note to Adventures of Huckleberry Finn
Dette frydet jeg meg over da vi leste Huckleberry Finn på skolen. Og i sjokk og vantro satt jeg der når vi, etter endt lesing, fikk beskjed om å finne tema, motiv og budskap. Jeg forberedte meg mer oppriktig enn du kan tro på at et gjenferd skulle tre frem fra det hinsidige og inn i klasserommet og gjøre ende på læreren. Jeg er ferdig med å komme med drapstrusler. Jeg overlater dette til en av verdens beste forfattere, Mark Twain. Jeg tror iallfall han hadde satt stor pris på regissørens svar.
Takk for at du lager kunst for og av problembarn. Jeg ser frem til fortsettelsen, Kenneth Karlstad.
[ Raymond kan ikke si dette – og samtidig kalle seg sosialdemokrat ]
