Det er ikke lett å være Arbeiderpartiet om dagen. Valget nærmer seg, men oppslutningen står på stedet hvil. Og aller verst er det snart i Oslo, der Høyre er mer enn dobbelt så stort som sosialdemokratene.
I et forsøk på å kravle ut av hullet, sørger Arbeiderpartiet for at Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo og partiets sterkeste kort på lokalplan, er i alle kanaler, hele tiden.
Selve poenget med sosialdemokratiet er å sette grenser for den private kapitalen.
Det går for det meste bra, sågar veldig bra. Johansen fronter partiet og byrådet på en god måte.
Men det kan bli for mye av det gode. Et ferskt intervju med Dagens Næringsliv viser tydelig at det av og til kan være like smart å ikke vise ansiktet sitt overalt hele tiden.
Johansen presses av DN på at Arbeiderpartiet oppfattes som næringsfiendtlig, og for at byrådet sier nei til private aktører i deler av velferden.
Dette er velkjente toner. Næringsliv, høyresiden og politiske kommentarer har kritisert Arbeiderpartiet for næringsfiendtlighet i alle tider, og sjelden med større kraft enn etter at regjeringen Støre overtok makten for to år siden.
Det siste årets laksebrøl, søksmål mot staten og skatteflyktninger til Sveits skal liksom bevise hvor ille det er fatt.
[ Jo Moen Bredeveien: Erna Solberg må feie frenetisk for å holde farlige ord under teppet ]
Det hjelper tilsynelatende lite at regjeringen har endret kurs, i alle fall retorisk. «Vanlige folks tur» har blitt til «skape og dele», med vekt på «skape». Næringslivet hylles nå som jobbskapere og jordas alt.
Snarere enn å rose regjeringen for å komme dem i møte, øker høyresiden og kapitalens herrer det kritiske nivået. De har fått ferten av blod og en skadeskutt venstreside.
Det er til å skjønne at Johansen opplever at kritikken er urettferdig, og at han blir lei. Det er også mulig å forstå at han vil ta tyren ved hornene og si at nei, vi er ikke næringsfiendtlige, men legger rammevilkår som gjør det mulig for næringslivet å skape.
Problemet oppstår i det Raymond Johansen sier: «Jeg er grenseløst for privat kapital». For det kan han faktisk ikke være og samtidig kalle seg sosialdemokrat.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Vi skal ikke holde det imot dem, men en gang for lenge siden ville sosialdemokratene styrte kapitalismen. Altså som i å knuse den. Det er i år nøyaktig 100 år siden Arbeiderpartiet skilte lag med kommunistene og Den kommunistiske internasjonale (Komintern).
Siden har partiet, riktignok i varierende grad, gått inn for å styre, ikke styrte, kapitalismen. Som det heter i de kretser: markedet er en god tjener, men en dårlig herre.
Selve poenget med sosialdemokratiet er å sette grenser for den private kapitalen, kunne man faktisk si.
Det er ingenting i Raymond Johansens virke som politiker som tyder på at han er uenig i den vurderingen. Det er lett å forstå at han vil gjøre sine hoser så lilla som mulig for DNs lesere to små uker før valget. Det er til og med mulig å lese ham langt mer velvillig enn jeg har gjort her.
Problemet står likevel. En sosialdemokrat er ikke «grenseløst for privat kapital». Et slikt politisk dyr kan faktisk ikke eksistere om begrepene fortsatt skal ha en viss betydning.
[ Det hjelper ikke at alle elsker Raymond ]
