Debatten om hvor mange og hvor store kommuner vi burde ha, har blusset opp i opptakten til lokalvalget. Høyre ønsker fortsatt å redusere antallet kommuner i Norge, Senterpartiet går i bresjen for å fryse antallet kommuner.
De andre partiene er avventende, og dels skeptiske. Samtidig er flertallet av norske lokalpolitikere positive til å ha færre kommuner.
Argumentene er stort sett de samme som de var før kommunereformen. Dette til tross for at vi kan lære av reformens erfaringer før en eventuell ny runde med sammenslåinger. Høyre har innsett at det er nødvendig med en viss oppslutning fra folkedypet i slike spørsmål.
Det er sjelden positivt for et samfunn at borgere sitter igjen med en følelse av at de er blitt overkjørt. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at innbyggerne i en kommune vet så altfor mye om hvor stor kommunen burde være.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/UOOV3T4A4FBTRCUTNRG55EG5SU.jpeg)
Likevel bommer vi på de viktige spørsmålene om kommunestrukturen dersom debatten kun handler om hvorvidt man er for eller mot flere kommunesammenslåinger. Debatten er blitt for snever.
Det finnes viktige utfordringer for den nye kommunestrukturen som burde diskuteres. Kommunesammenslåinger har blant annet ført til et redusert antall folkevalgte i Norge. Hva skjer når antallet folkevalgte på lokalt plan reduseres? Og hva har dette å si for maktbalansen i den nye kommunen? Her må vi se på tiltak og løsninger.
Det er ikke et problem i seg selv at vi får færre folkevalgte i kommunene, men det er et problem om utkanter i kommunene ender opp uten representasjon i de nye kommunestyrene.
[ Ordførere og ord ]
Aftenpostens Halvor Hegtun har bedt oss om å se til Drammen. Drammen kommune prøver nemlig å bøte på denne utfordringen, ved å opprette såkalte nærutvalg som skal skape lokalt engasjement. Kommunen har opprettet et nærutvalg for hver av de ti kommunedelene som er administrative enheter i kommunen.
Disse utvalgene skal fange opp hvilke saker som angår de ulike delene av kommunen og sørge for gjensidig dialog mellom folkevalgte og lokalmiljøet.
Dette er altså et målrettet forsøk på å kompensere for den utilsiktede konsekvensen der utkantene i de nye kommunene kan ende opp uten representasjon i kommunestyrene. Samtidig kan også slike tiltak styrke lokaldemokratiet. Denne typen nytenking trenger kommunene.
Det er sjelden positivt for et samfunn at borgere sitter igjen med en følelse av at de er blitt overkjørt.
Kommunereformen var uansett riktig. Kommunestørrelse brukes også i diskusjoner om kommuners attraktivitet. Det finnes ingen grunn til å tro at større kommuner gir mer fraflytting. Skoen presser heller her på årsaksforhold som stedsutvikling og muligheter for arbeid og utfoldelse: Kort sagt er det levende lokalsamfunn som kan gi befolkningsvekst. Større kommuner skal gi kommunene flere verktøy.
Regjeringens nye distriktsmelding (Meld. St. 27) er inne på noen momenter som kan sørge for at folk søker seg til distriktene, men de glemmer næringslivet i prosessen. Små og mellomstore bedrifter er nemlig viktige for norske lokalsamfunn. Flere småkommuner som har opplevd vekst, har gjort dette på grunn av et godt næringsliv. Dette gjelder særlig for oppdrettskommuner.
Å ha gode arbeidsmuligheter er også viktig for å tiltrekke seg unge mennesker, som er en nøkkel for befolkningsvekst. En undersøkelse fra Distriktssenteret viser at det å ha mange jobbmuligheter og det å kunne få drømmejobben er viktig for de unge som kan tenke seg å bo i distriktene.
[ Matministre utgått på dato ]
Her har distriktene en lang vei å gå, de har nemlig ofte et mindre variert arbeidsmarked enn sentrale områder. Det er altså vanskelig å komme utenom næringslivet om man ønsker et attraktivt samfunn.
Elefanten i rommet for Kommune-Norge er de mange interkommunale samarbeidene de fleste norske kommunene deltar i. Når en tjeneste ikke lenger leveres av egen kommune, men av en nabo, har ikke lenger innbyggerne noen demokratisk kontroll over tjenestene de får. Det er også langt vanskeligere å ansvarliggjøre politikerne i kommunen.
Interkommunalt samarbeid er derfor et demokratisk problem.
En rapport fra Menon Economics, «Ståa i norske kommuner», viser at jo mindre en kommune er, desto dårligere vil kommunen evne å levere lovpålagte tjenester.
Det er en åpenbar sammenheng mellom en kommunes størrelse, og kommunens kapasitet og kompetanse som tjenesteleverandør. Dette er gang på gang blitt dokumentert, men er noe Senterpartiet stadig velger å overse.
[ Det er for få voksne i klasserommet ]
Kommunene må bli større. Spørsmålet er hvorfor de må bli større. Dersom vi ønsker å opprettholde det nåværende systemet, er hovedgrunnen til å gå for større kommuner knyttet til å oppnå mer effektiv tjenestelevering og å styrke demokratisk styring av tjenestene.
Alternativt kan vi tenke nytt ved å endre systemet slik at de ikke lenger er generalistkommuner, altså at de leverer samme tjenester. Et annet system ville gitt kommunene et bedre handlingsrom tilpasset sine forutsetninger, både for næringsliv og velferd.
Om kommunene skal få større reell makt er vi avhengige av å tenke større. Det er på høy tid å forlate de steile frontene fra kommunereformen. Det må tenkes nytt om kommunesystemet av hensyn til de som bor i kommunene og de som skal styre dem.