Storfilmen «Oppenheimer», som kommer 21. juli 2023, forteller historien om den amerikanske vitenskapsmannen Robert Oppenheimer som var med på å utvikle atombomben, og betenkelighetene han fikk underveis.
The Manhattan Project var navnet på forskningsprosjektet som utviklet atombomben under andre verdenskrig. Oppenheimer ble i 1942 leder av dette prosjektet. Rollen som «atombombens far» ble noe Oppenheimer angret på, og han nevnte ved flere anledninger at han følte at han hadde blod på hendene.
Før de første prøvesprengningene var det faktisk en frykt for at bomben kunne ødelegge alt liv på planeten. Forskerne visste at det var en fare for at en eksplosjon kunne skape radioaktivt avfall og stråling som kunne skade hele menneskeheten. Når de hadde kunnskap om hvor ødeleggende bomben var – hvorfor fortsatte de jobben med å utvikle den?
En forsker som faktisk forlot The Manhattan Project var den polske fysikeren Joseph Rotblat. Ikke bare skjønte han hvor ødeleggende bomben var – han mistenkte også at myndighetenes hensikt ikke bare var å få slutt på krigen, men også å få overtaket på Sovjetunionen. Rotblat ble en aktiv motstander av atomvåpen og atomopprustning.
I stedet for å bruke kunnskapen sin på å utvikle ødeleggende våpen, så brukte han kunnskapen sin på å forske på skadevirkningene av kjernekraft – en forskning som ble utgangspunktet for flere internasjonale avtaler og traktater som begrenset lands mulighet til å drive atomprøvesprengninger.
Rotblat var opptatt av at forskere må ta stilling til konsekvensene av forskningen sin, og mente at vitenskap og forskning må jobbe for å fremme fred. Rotblat jobbet aktiv med i fredsarbeid, og var med på å starte Pugwash-bevegelsen som fikk Nobels fredspris i 1995.
Mens den ene forskeren valgte å forlate prosjektet, valgte den andre å fortsette. I dag er det få som har hørt om Rotblat, mens Oppenheimer er et kjent navn.
Oppenheimer følte at han stod overfor et etisk dilemma: Å bruke bomben for å få et nødvendig punktum, en avslutning på krigen, med store lidelser og risiko som konsekvens. Eller la krigen fortsette, med seigpining av både militære styrker og sivilbefolkning.
Stod valget i virkeligheten mellom to slike umulige alternativer?
Et etisk dilemma oppstår når to eller flere etiske prinsipper står mot hverandre – og begge påbyr oss å handle. Det kan være tungtveiende grunner til at begge haldlingsalternativene er like gode, eller like dårlige.
Man så for seg at å sprenge atombomben var nødvendig for å redde vestlig sivilisasjon. I verste fall kunne fascismen overta og demokratiet bli utradert. I så fall: Kunne sprenging av atombombene rettferdiggjøres hvis den kunne forhindre en større urett?
Kan en urett rettferdiggjøres hvis den kan forhindre en større urett?
Oppenheimer følte at han hadde blod på hendene. Men de etiske kvalene skyldes ikke først og fremst sprenging av atombomben, som han mente kunne rettferdiggjøres, slik forholdene var, men at han bidro inn i et våpenkappløp med stadig mer dødelige våpen.
I dag er forskning regulert på en helt annen måte enn på Oppenheimers tid. Andre verdenskrig utgjør et skille innen forskningsetikk. Først etter andre verdenskrig kom «Nürnbergkodeksen» - etiske retningslinjer som skulle regulere særlig medisinsk forskning, slik at den ikke skulle forårsake lidelse, skade eller dødsfall.
Reglene for forskning var et direkte svar på forsøkene som ble utført på krigsfanger i konsentrasjonsleirer utført av fagpersoner, som leger og andre vitenskapspersoner. Det ble viktig å forhindre at noe slikt skulle skje igjen.
[ Oppenheimer-regissøren snakker ut om mulighetene for nye superheltfilmer ]
Gjennom internasjonale og nasjonale reguleringer, gis forskere i dag ansvar for at det de forsker på ikke skal være ødeleggende for verden.
Hvis forskere generelt har ansvar for å sikre at det de forsker på ikke er ødeleggende for verden – Hva innebærer dette for de som forsker på å utvikle ny våpenteknologi som nettopp har til hensikt å skade og drepe mennesker?
Det er blitt sagt at det er bruken av teknologi og våpen som må diskuteres og eventuelt reguleres, og at selve produktene, og utviklingen av produktene ikke er problemet. En kniv kan som kjent både brukes til både brødskjæring og mord. “Guns dont kill people. People kill people” – som er slagordet til National Rifle Association of America (NRA), og blir brukt som argument for at våpnene ikke er problemet.
Men selv om kniver, pistoler eller atombomber ikke plutselig setter i gang med å drepe mennesker, så er utviklingen av ny våpenteknologi avgjørende for hvor lett det er å drepe. En atombombe er ufattelig mye mer ødeleggende enn en kniv.
Ny militærteknologisk utvikling bringer med seg nye etiske problemstillinger, som dessverre alt for ofte blir vurdert først etter at den er blitt tatt i bruk. Forsvaret, som sammen med politiet, forvalter statens voldsmonopol, har blitt gitt mye makt. Det fører med seg stort ansvar.
Man må spørre seg selv: Er etikken ivaretatt godt nok? Ansvarsvakuum, eller ansvarspulverisering, kan fort oppstå dersom forskere delegerer bort moralsk ansvar til politikerne. Politikere på sin side ber ofte om råd fra forskerne.
I Norge forsker Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på militære nyvinninger, og de skal gi råd om hvordan militærtekniske nyvinninger skal anvendes. Da er det viktig at de blir gitt den kunnskapen som trengs for å gi slike råd.
Skal forskere ta ansvar for at det de forsker på ikke er ødeleggende for verden, så må de ha tilstrekkelig kunnskap om etikk og etiske prinsipper, slik som eksempelvis føre-var-prinsippet.
Etisk råd for forsvarssektoren har ved flere anledninger understreket behovet for bedre og mer systematisk etikkopplæring i forsvarssektoren. Dersom strukturer for gode etikkvurderinger er på plass, vil det forbygge at fremtidige forskere blir rammet av etiske kvaler slik Oppenheimer opplevde.
Innlegget er signert medlemmene i Etisk råd for forsvarssektoren:
Kjersti Fjørtoft, Leder ERF, Professor ved UiT, Terje Hanssen, Nestleder ERF, Leder strategisk HR, Forsvarsstaben, Norunn Kosberg, Sekretær ERF, Rådgiver Forsvarsdepartementet, Camilla G. Cooper, Førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole, May Britt Thorseth, Professor ved NTNU, Gudmund Waaler, Domprost i Bergen, Mathea Slåttholm Sagdahl, Førsteamanuensis UiO og Ole-Anders Turi, Stipendiat ved Samisk Høgskole
[ «Oppenheimer» føyer seg inn i en lang tradisjon med atomfrykt ]
