Jo, vi trenger å nekte bruk av og til

I en nylig publisert Kantar-undersøkelse, oppgir en av fem unge at de bruker chatgpt til skolearbeid. Det sier omtrent like lite som at en av fem unge bruker internett i skolearbeidet. Internett kan utnyttes på læringsfremmende måter, men tilbyr også snarveier som undergraver læring. Det samme gjelder for avanserte språkmodeller. Hvorvidt det er positivt eller negativt at unge bruker GPT i skolearbeid, kommer selvsagt an på hva slags bruk det er snakk om.

Men det bør kommenteres at NRKs teknologiekspert Eirik Solheim sier det er «bra» at elever bruker ChatGPT i skolearbeid, uten å ta forbehold om hva slags bruk det er snakk om. Lærere og politikere må også lære seg hvordan dette skal brukes på best mulig måte, sier han.

Når lærerne er sidrumpa og kunnskapsløse, er det viktig at i det minste elevene er framoverlente, er det jeg hører ham si.

Videre prøver Solheim å definere utfordringer skolen står overfor ved å si at de nye verktøyene ikke passer inn i hvordan vi «kontrollerer om elevene har lært seg det de skal eller ikke». Kanskje ikke, men så er ikke kontroll og vurdering det største problemet heller. Problemet er derimot at misbruk av store språkmodeller kan være et hinder på veien til gode lese- og skriveferdigheter.

Lærere som har tilegnet seg kunnskaper om både muligheter, utfordringer, smart bruk og destruktiv bruk av GPT, har ikke bare sett lyset på den andre siden. Særlig ikke dem av oss som prøver å lære elevene å lese og skrive godt. Snarere er det snakk om å ha fått innsikt i et brokete landskap med høye, lovende topper, men også med snublesteiner og dype fallgruver.

Kunnskap om teknologi er viktig for lærere, men det er også viktig for teknologieksperter å lytte til dem som kan mest om klasserommet

Dette er en verden vi skal invitere elevene inn i, der vi vil peke ut veier til innsikt og læring. Men uten mulighet til å kunne skru verktøyene av og på, kommer elever til å snuble og noen til å falle dypt. «Å nekte bruk, det er ikke veien å gå», sier Solheim. Men hva med å nekte bruk av og til, slik vi gjør det med både kalkulator og regneark? Kalkulatoren tas i bruk når det er hensiktsmessig, med tilpasninger for alder, nivå og faglige mål. Slik må vi også tenke om bruk av språkmodeller. I tillegg til kunnskap trenger vi derfor fleksible, håndterbare måter å styre elevenes digitale tilganger på i skoletiden.

[ Osloskolen vil gi ChatGPT til elever og lærere ]

Morten Goodwin, professor i kunstig intelligens, sier i en podkast at han oppfordrer masterstudentene sine til å bruke ChatGPT i skrivearbeidet, men at han ikke gir samme råd til studenter på lavere utdanningsnivå. De trenger nemlig å trene helt selv på å skrive akademiske tekster. Og det er dette vi må diskutere nå. På hvilke nivåer i opplæringen skal vi introdusere hvilke typer bruk av språkmodeller? Hvordan skal vi bruke verktøyene til å fremme læring innenfor spesifikke fagområder?

Som teknologiinteressert lærer gjennom over 20 år, har jeg bedre kunnskap enn Solheim om dynamikk og realiteter i klasserommet. Hva som står på spill, og om hvordan digitaliseringen i dagens format er bra for mange, men ikke for alle. Også hvordan fri tilgang på GPT-teknologi i alle sammenhenger, er en temmelig dårlig idé, for eksempel i norskfaget.

For hva er det språkmodellene er gode på? Det er jo nettopp språk. ChatGPT er rå på å formulere seg. Den er rå på å imitere tolkning, resonnementer, analyser, refleksjoner, drøftinger, argumenter og utgreiinger. Solheim sier at verktøyene kommer til å gjøre at vi «ikke forholder oss til skriftspråk på samme måte noen gang igjen».

Mange sier det, og man kan anta det betyr at tekstproduksjon i ulik grad vil innebære «prompt-engineering» fremfor å gruble frem formuleringer og tekst selv. Språkmodellene kan også effektivisere lesing ved for eksempel å gi oss oppsummeringer av en krevende tekst i enkle kulepunkter. Men er kulepunkter smart, hvis målet er å bli en sterk leser?

Nei, det er ikke det. Hva vi vil ha behov for i et nytt, kaotisk tekst- og medielandskap, er evne til å tenke og lese kritisk, og det krever utholdenhet, trening, konsentrasjon og dype leseferdigheter. Det er et stort paradoks at man på den ene siden initierer leselyststrategier og mener det er et problem at norske tiåringer leser dårligere enn før, mens man på den andre siden ønsker å omfavne teknologi som lar oss outsource både lesing og skriving til en språkmodell.

Jeg ønsker å jobbe for læringsfremmende bruk av ny teknologi, men vil også ha mulighet til å verne om mulighetene til å bygge selvstendige lese- og skriveferdigheter. Slik man i matematikkfaget ikke bruker kalkulatoren hele tiden, trenger vi den samme muligheten til å øve elevene i selvstendig skriving og lesing. Kunnskap om teknologi er viktig for lærere, men det er også viktig for teknologieksperter å lytte til dem som kan mest om klasserommet.

[ Følg EU på KI ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen