«Her i Norge håndhilser vi!»
«Her i Norge...». Det er blant de verste uttrykkene jeg vet om. Her har Norge dessverre mye til felles med söta bror. Jeg husker veldig godt episoder fra min oppvekst i Sverige, der jeg opplevde andre voksne tale til min far, og begynne setningen slik: «I Sverige gjør vi det sånn..». Altså: «definitivt ikke slik du gjør det».
Garantert en effektiv måte å få noen til å føle seg som en fremmed og uønsket, som neppe følte seg hjemme og ønsket i utgangspunktet.
Det kan jo være utfordrende nok som det er å ikke kunne språket fullt ut (selv om pappa ikke hadde noen problemer med å gjøre seg forstått på svensk).
Pappa håndhilste på alle, vel og merke. Og det var jo bare han, fra Pakistan, som fikk slike kommentarer. Min svenske mor fikk aldri det, selv om hun gjorde de samme tingene.
Det hadde jo ikke vært noen debatt dersom det var hvite enkeltpersoner som nektet å håndhilse
Jeg lurer på om de som belærte min far skjenket meg en tanke, der jeg sto ved siden av ham.
De mente det sikkert godt. De ville forklare. Men jeg tror ikke de skjønte hvilken effekt det hadde på meg som barn, å stadig se far bli ydmyket på den måten. Det sitter dypt i fortsatt.
Debatten om håndhilsning har samme effekt på meg.
Handler det om en underliggende islamofobi i samfunnet som endelig får komme opp til overflaten under dekke av likestillingskamp?
[ Debatten bør ikke handle om håndhilsing. ]
Det hadde jo ikke vært noen debatt dersom det var hvite enkeltpersoner som nektet å håndhilse.
For det er snakk om enkeltpersoner. Hvis det var sånn at mange muslimske menn i Norge plutselig sluttet å håndhilse på kvinner på bakgrunn av kvinnefiendtlige resonnement, ville jeg også vært tilbøyelig til å mene at det var et problem.
Men det er ikke tilfelle. Av debatten skulle man tro at det er det vi snakker om. En bevegelse som må stoppes.
Jeg synes at det er underlig at et individs ønske om å ikke berøre det andre kjønn er et tegn på «anti-likestilling».
Tvert imot synes jeg det er et tilbakeslag for likestillingen, om noe så banalt og uinteressant skal bli en kampsak.
For hva er likestilling? At vi må behandle hverandre HELT likt?
Jeg finner en viss ironi i at én av de første kulturforskjellene jeg som svensk møtte da jeg kom til Norge, var at mange norske menn ga meg en klem mens de håndhilste på mine mannlige venner!
I Sverige kunne mennene nemlig klemme hverandre også.
Så kan man jo spørre seg hva det gjør med de personene som får så kraftige reaksjoner på at de ikke håndhilser med alle. Gjør det at de revurderer sitt valg – eller kommer de ut sterkere i sin overbevisning?
Selv får jeg nesten lyst til å slutte med håndhilsning. Iblant synes jeg det virker som mange er mer opptatt av å ha rett, enn å bidra til endringen de ønsker seg.
Hvorfor blir det så store reaksjoner? Islamofobi tror jeg kan forklare hvorfor reaksjonen blir så sterk på just disse ubetydelige enkeltsakene.
Men så tror jeg også mange opplever denne debatten som litt forfriskende.
«Endelig kan vi si det vi mener.» Og det kan man fordi mange, som vanligvis står på hver sin side av bordet i debatter om likestilling og multikultur, plutselig kan enes i skjønn forening i det som blir en stor og legitim majoritet.
«Nå kan det ikke være rasisme, for det er jo mange snille antirasistiske feminister i rekkene.»
Og det er definitivt et reelt problem, at folk opplever at de ikke kan si det de mener, fordi risikoen for at de blir misforstått er så stor.
Sånn blir det når folk tolker folk i verste mening. Som for eksempel rektoren på skolen. Eller gutten som ikke ønsket å håndhilse.
Ingen håndhilsen blir synonymt med fravær av hilsen og erklæres respektløst og mangel på folkeskikk.
Det er typisk norsk å være god, så hva om vi prøvde å tolke hverandre i beste mening? Valgte å tro godt om folk?
Da skulle man kanskje kunne unne seg tanken at det jo faktisk er en ganske fin måte å hilse på, med hånden på hjertet.
[ I Norge håndhilser vi på alle – også kvinner ]