Juni måned er en måned for fest og protest. En feiring av ulikhet og inkludering. Det er Pride måned.
I stedet har det nå blitt en helt annen historie, det har blitt en historie om redsel. Om frykt. Om terror. Om ekskludering og om hatprat. Det har blitt en historie om folk som i et demokratisk land ikke føler seg inkludert eller sett. Dette er livet i Norge for mange LHBTQ mennesker i dag. Og jeg liker ikke utviklingen jeg ser!
Som leder av en organisasjon som arbeider med å hjelpe folk i store emosjonelle kriser ser både med sinne og frustrasjon på hvordan denne allerede marginaliserte gruppen blir hetset og hatet. I fjor endte det riktig galt: To mennesker drept, flere ble skadet og veldig mange flere slet med psykiske skader. Skader man ikke kan se, men som man går og bærer på innsiden.
Som den ene frivillige hos oss hadde blitt fortalt: - Jeg er redd. Jeg skal ikke i tog.
For mange er belastingen så stor at det er vanskelig for dem å gå ut på gaten uten å se seg over skulderen. Noen oppsøker ikke lenger møteplasser de gjorde før. For andre vanskelig å holde kjæresten i hånden fordi de er redde for å møte ukvemsord og vold.
Vi vet med grunnlag i forskningen å si at mange mennesker med LHBTQ bakgrunn har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen. Det koster nemlig å være annerledes: Noen må leve i skjul, andre har skjult legningen sin. Noen har blitt forsøkt endret. Og mange veldig mange har blitt hetset; Og sist år: Også angrepet. Det er ikke rart at folk er redde.
[ – Det er viktig at storsamfunnet slår ring om skeive ]
Som krisetjeneste har vi det som den viktigste oppgaven: å ta imot folk i kriser. Store og små. Det siste årene har det dessverre blitt mer av det første. Vi opplever at henvendelsen vi får er mer alvorlige. Samtalene er lenger.
En frivillig fortalte oss nylig at en bekjent etter mange tiår som aktiv deltager i Pride dette året kom til å stå over. Han var redd for hva som kunne skje i toget. Selv om myndighetene sier at de skal passe på føler ikke hen seg trygg nok. Hen som stolt har feiret sin legning er nå for redd til å vise seg frem. Fordi tenk hvis noe skjer? Nå vet vi dessuten at angrepet kunne ha vært avverget, så da er det ikke underlig at mange fra LHBTQ nå føler på redsel og en følelse av ikke å ikke være godt nok beskyttet.
Mens myndighetene har vært mer opptatt av å forklare hvorfor terrorangrepet den 25. juni i fjor ikke var terror så opplever vi henvendelser til oss fra folk som sliter. Både med belastninger og en sårbarhet som allerede fantes , men og i forhold til økt og velbegrunnet frykt i forhold til arrangement som kommer.
Som den ene frivillige hos oss hadde blitt fortalt: - Jeg er redd. Jeg skal ikke i tog. Og frykten er velbegrunnet, både etter at det ble avdekket at myndighetene kunne ha forhindret terroren den 25. juni, etter at vi ser at Pride flagg blir brent og ikke minst: hatet som blir uttrykt blant annet på sosiale medier. LHBTQ minoriteten er utsatt.
Og når de uttrykker slik redsel burde det være myndighetenes plikt å passe på. Enda bedre. Tilstanden i et demokrati måles blant annet på hvordan vi tar vare på minoritetene våre. Så lenge folk er redde er det ikke godt nok.
I juni måned er det Pride. Og hos oss er linjene åpne hele året, døgnet rundt.
Vi i Kirkens SOS skal feire Pride som det viktige arrangementet det er. Og vi skal holde linjene åpne på chat og telefon for de som er redde for å delta. Vi er tilgjengelig for følelser i alle farger.
Samtidig vil vi oppfordre myndighetene til å jobbe enda hardere for å beskytte denne sårbare gruppen. Fordi i Norge skal mennesker slippe å være redde for å elske den de vil.
