I årevis har verdens politikere forsøkt å forhandle frem avtaler som skal redde jordens klima fra å løpe løpsk.
Når verdens land møtes til det 58. forhandlingsmøtet for klimakonvensjonen i juni, er det tydelig at gapet mellom målet og hva som skal til er for stort til å holde temperaturstigningen under 1,5 grader.
Kunnskapen om at den skjøre karbonbalansen, som har gjort jorda til en oase for liv, er i ubalanse og kan ødelegges, er uomtvistelig. Likevel er ikke viljen til innsats stor nok til å tette gapet mellom klimamål og handling.
I veien står ønsket om økonomisk vekst, manglende vilje til å gi avkall på egne fortrinn og goder og tilstrekkelig vilje til innsats. Redselen for å tape markedsandeler svekker tilliten mellom land, og gjør det vanskeligere å komme frem til ambisiøse utslippsreduserende avtaler, som ikke først og fremst har til hensikt å sikre egne fordeler.
Norske myndigheters svake innsatsvilje for klimagassreduksjon er illustrerende. Som et ledd i regjeringens politikk om å utvikle og ikke avvikle oljen, er det de siste årene satt inn betydelig politisk innsats for å øke våre markedsandeler innen olje- og gasseksporten til utlandet.
Den grønne industriavtalen med EU, hvor Norge ønsket å på sikt øke produksjonen gjennom mer oljeleting og utvinning i Barentshavet, viser at målet om å tjene så mye som mulig på oljen er viktigere for Norge enn å ta klimakrisen på alvor.
Det er allerede for sent å tilpasse oss bort fra all tap og skade, det ser vi nå utallige eksempler på hvert år.
Satsingen på oljesektoren forsinker også det grønne skiftet ettersom både kompetanse, energi og investeringer går til petroleumsindustrien fremfor fornybar- og sirkulærnæringene.
Mangelen på innsats står i kontrast til António Guterres sin anbefaling under FNs klimapanels sjette hovedrapport: «Verden trenger klimatiltak på alle fronter – overalt og alt på en gang».
For at årets klimaforhandlinger skal bli vellykkede, er høye mål for utslippsreduksjoner, klimatilpasning, tap og skade, og klimafinansiering helt nødvendig. Den norske forhandlingsdelegasjonen må ha med seg ambisiøse målsettinger inn i forhandlingene, både når det gjelder avtaler for utslippskutt og for finansiering.
Avtalene for utslippskutt kan ikke bare gjelde såkalte end of pipe-løsninger, som innebærer at det er i sluttproduksjonen og i forbruksleddet at utslippene kuttes. De må også innebære forpliktende kutt i produksjonen for land som Norge, som tjener på produksjon av råvarer som olje, gass og kull.
[ Danske Torbjørn rundet jorda – uten å fly ]
Hvordan skal vi som sivilsamfunn tro på at norske politikere tar klimakrisen på alvor når regjeringen stadig bedyrer at Norge ikke skal stoppe letingen etter nye forekomster? I år hviler det et enormt ansvar på nasjonale myndigheter for å sikre både høye ambisjoner, sterke avtaler og gjennomføring av lovte og avtalte utslippskutt.
Særlig viktig er at det nye globale målet for klimafinansiering blir forpliktende for stater. Det blir helt avgjørende at det nye målet vil oppfattes som rettferdig og ikke som en ny form for kolonialisme, hvor privat kapital fra det globale nord sprøytes inn i det globale sør for så å trekkes tilbake igjen til det globale nord.
Klimaendringene setter liv og helse i fare og bidrar allerede til destabilisering av land og regioner. Livet på jorden er truet og virkningene er større, mer omfattende og skjer raskere enn tidligere antatt.
Det er allerede for sent å tilpasse oss bort fra all tap og skade, det ser vi nå utallige eksempler på hvert år. Verden har kunnskapen og teknologien som kan stoppe klimaendringene, og nå kan vi ikke vente lenger.
Når ForUMs medlemsorganisasjoner reiser til klimaforhandlingene i Bonn i juni, vil vi jobbe for at norske forhandlere skal vise verden at Norge er et foregangsland som tar 1,5-gradersmålet på alvor. For, hvis ikke Norge som et rikt oljeland kan gå foran i kampen for vår framtid, hvem skal da gjøre det?
[ «Norge har et historisk ansvar for enorme klimagassutslipp gjennom flere tiår» ]
