Dette er en gammel småbrukers betraktninger – eller rettere sagt bekymringer over hvordan vi steller jorda vår. Både i betydning av kloden og jorda under føttene våre.
Som småbruker på Østlandet skulle vi være i le for havklimaet og den verste nedbøren. Ikke desto mindre opplevde vi at somrene ble stadig våtere. Høyet, som vi før kunne tørke på bakken, måtte stort sett opp på hesjer. Vannet skvulpet i hullene når jeg plantet hesjestaurene. Så kom tørkesommeren 2018 …
Noe var opplagt galt med klimaet. Observasjonene jeg gjorde i det daglige stemte også overens med meteorologiske data og prognosene fra FNs klimapanel. Været var blitt «våtere, varmere og villere».
Som pensjonist i Sør-Frankrike opplever jeg den andre siden av klimaendringene. Sør-Europa går inn i det tredje året med alvorlig nedbørsunderskudd. Vinteren er den varmeste som noen gang er registrert i landet.
Snømengden i Alpene, som skulle sikret vann til sommeren, er under halvparten av normalen ifølge Radio France. Radioen melder om hetebølge i Spania i april – et helt nytt værfenomen. Ifølge Verdens helseorganisasjon første fjorårets hetebølge i Europa til 15.000 dødsfall.
Jeg kan nyte varme dager på stranda. Men jeg er fortsatt så mye bonde at jeg ser hva som skjer med naturen rundt meg, og jeg forstår hva dette har å si for matproduksjonen.
Konsekvensene er også kjent, og har vært kjent lenge – i alle fall siden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990.
Sivilagronom Thomas Cottis utga i 2015 rapporten En framtid du ikke vil ha, som gir en grundig gjennomgang av konsekvensene av klimaendringene for matproduksjonen. I samarbeid med norske klimaforskere innarbeider han ikke bare temperaturøkning og endring i årsnedbør, men også konsekvensene av ekstremvær.
Det hjelper lite med regn i juli hvis kornet ikke har kunnet spire i mai, og det er ingen nytte i lengre vekstsesong hvis jorda er for våt til at man kan så og høste til riktig tid. I land med regntid er problemet kjent i over et tiår: Regntiden kommer til gal tid, og frøet er ikke spiredyktig når regnet kommer.
Cottis viser blant annet til prognoser for 2 graders oppvarming fra Verdensbanken (som knapt kan anklages for å være klimapionerer):
- Hvete i Brasil; 40–50 % lavere avling.
- Hvete i Mellom-Amerika; > 50 % lavere avling.
- Mais i Brasil; 15–30 % lavere avling.
- Mais i Mexico: 45 % lavere avling.
- Soyabønner i Brasil: 50–70 % lavere avling.
- Hvete i middelhavslandene og landene på Balkan: 40–50 % lavere avling.
- Ukraina og Sentral-Asia: 20–50 % lavere avlinger av de fleste vekster
[ Oslos klimadirektør: Vi må se på løsninger som gjør det mindre gunstig å bruke fossilbil ]
Man behøver ikke være bonde for å forstå at selv med langt mindre avlingssvikt vil menneskeheten oppleve en katastrofe av hittil ukjente dimensjoner. Cottis anslår at «1-2 milliarder mennesker kan ikke lenger bo i tropiske og subtropiske land».
Når krybben er tom, bites hestene. Og når menneskene sulter i så stort antall, er det vanskelig å tenke seg annet enn en eksplosjon i konflikt, vold og krig.
Er ikke den politikken som fører oss mot det en samlet miljø- og klimaforskning beskriver som et sammenbrudd, en forbrytelse mot menneskeheten?
Begrepet ble definert i 1945 i forbindelse med krigsforbryterdomstolen i Nürnberg som en «en bevisst og skammelig krenkelse av et individs eller en gruppes grunnleggende rettigheter, inspirert av politiske, filosofiske, rasemessige eller religiøse motiver».
(Manglende) handling for å hindre eller bremse klimaendringene er naturligvis ingen krigsforbrytelse eller målrettet utryddelse av mennesker, slik nazistenes folkemord var. Men konsekvensene av dagens politikk, er minst like alvorlige.
[ «Norge, med vår rikdom og historiske utslipp, har et særskilt ansvar» ]
Konsekvensene er også kjent, og har vært kjent lenge – i alle fall siden den første rapporten fra FNs klimapanel i 1990. Den rapporten ble faktisk tatt på største alvor. Stortinget vedtok stabilisering av Norges CO₂-utslipp på 1990-nivå innen år 2000, og Senterpartiet programfestet en reduksjon på 25 %.
Den politikken som gir oss den katastrofen vi nå er på vei inn i, er altså «bevisst», den rammer våre «grunnleggende rettigheter» til mat og vann, og den er «politisk motivert» fordi den er knyttet til et økonomisk system som viser seg ute av stand til å unngå de menneskelig lidelsene vi ser komme.
De senere årene er det reist en rekke rettssaker mot bedrifter og regjeringer med utgangspunkt i ødeleggelsen av klimaet. I 2020 hadde FNs Miljøprogram registrert over 1.550 slike saker. Flere av dem har endt med fellende dom. Wikipedia gir en oversikt over slike saker under Climate change litigations.
Sakene mot bedrifter har stort sett dreid seg om bedriftens egen miljøkriminalitet. Rettssakene mot regjeringene har mer dreid seg om disses generelt sviktende innsats på området. Av de mest interessante dommene er fellelsen i den Føderale Gunnlovsdomstolen i Karlsruhe fra 2021 som pålegger den tyske regjeringen å forsterke sine klimamål siden lovgivningen «ikke er forenlig med (unge generasjoners) grunnleggende rettigheter». Og at det «ikke er planlagt tilstrekkelige utslippsreduksjoner etter 2031». Ordlyden er altså den samme som i definisjonen av forbrytelser mot menneskeheten.
Like banebrytende er stadfestelsen av en dom i nederlandsk høyesterett fra 2019 som med grunnlag i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen pålegger regjeringen mer ambisiøse klimakutt.
[ Jo Moen Bredeveien: Det er tydeligvis store ord og tomme løfter vi skal leve av etter oljen ]
Felles for disse dommene er at de (med unntak av noen fellelser mot bedrifter i enkeltsaker) ikke ender med straffereaksjoner eller personlig straffansvar. Flere dommer konkluderer altså med at den politikken som føres (av så godt som samtlige av verdens regjeringer) strider mot menneskerettighetene.
Det er på tide å kalle klimakriminaliteten for det den er: En forbrytelse mot menneskeheten.
Det vil plassere ansvaret der det hører hjemme. Det vitenskapelige bevismaterialet foreligger fra FNs klimapanel. Underskrevet av 195 regjeringer. Kanskje må de konfronteres med konsekvensene av dagens politikk for at våre politiske og økonomiske ledere skal erkjenne sitt ansvar, og ta ansvar.
Kort sagt: Vi må stille dem til ansvar.
[ Greenpeace: Norges «demokratiske» olje saboterer likestillingen ]
