Norge er et av de mest vellykkede landene i verden. Vi har høy levestandard, høy tillit til hverandre og myndigheter, vi har små forskjeller, og vi har et produktivt og konkurransedyktig arbeidsliv. Norge er et av få land der du kan leve greit uavhengig av hvilken jobb du velger.
En av de viktigste årsakene til at vi har kommet dit, er at vi har sterke, ansvarlige parter i arbeidslivet som har vært opptatt av å fordele verdiene som skapes på en rettferdig måte og å løfte hele laget. Som regel finner vi denne balansen i forhandlingene med arbeidsgiverne. I år måtte det dessverre en streik til.
Vi gikk inn i oppgjøret med et spesielt bakteppe: Skyhøy inflasjon, stigende rente og flere år med reallønnsnedgang gjør hverdagen ekstra utfordrende for de fleste. Mange arbeidstakere, spesielt de med lavere og middels lønninger, sliter med å få endene til å møtes. Samtidig går norsk næringsliv godt, selskaper har store overskudd og lederlønningene vokser. Lønnsandelen har sunket de siste årene. Det betyr at arbeidstakerne får en mindre andel av verdiskapningen.
Tilbudet fra arbeidsgiver som lå på bordet ville ha gitt disse enda et år med svekket kjøpekraft. Det kunne ikke vi akseptere.
At vi gjennom streiken oppnådde et resultat som var langt bedre for disse gruppene, er viktig i seg selv. Det er også viktig for samfunnsutviklingen over tid, og for å bevare den norske modellen. Hvis store grupper i samfunnet blir hengende etter i lønnsutviklingen og ikke får ta del i de verdiene som skapes, får vi større og større forskjeller i samfunnet. Det får mange negative konsekvenser.
For den enkelte vil det bety økt bekymring for om lønnen strekker til for det mest grunnleggende en selv og familien trenger. For samfunnet vil det bety lavere produktivitet og omstillingsevne; et relativt høyt nivå på de laveste lønningene gjør at bedriftene er gode på utvikling og effektivisering av driften. Det øker verdiskapningen og gir høyere velstand.
Selv om det var overraskende med en så omfattende streik i et mellomoppgjør, viser resultatet at den norske modellen fungerer godt.
Under streiken har økende lønninger til ledere og næringslivstopper blitt kritisert. Det oppfattes som grunnleggende urettferdig at noen få sitter igjen med overskuddet fra verdiskapningen, mens lavtlønte sitter igjen med mindre lønn enn året før.
Det kan ikke alltid være slik at det er de med lavere og middels lønninger som skal vise moderasjon mens overskuddene vokser. Bedriftene må også ta sitt samfunnsansvar. Nå har de et valg: De kan velte lønnstilleggene vi nå har blitt enige om over på prisene til forbrukerne. Eller de kan redusere egne overskudd og utbytter.
Det er særlig positivt at NHO-leder, Ole Erik Almlid, sa seg enig i denne problemstillingen i NRK Debatten. Min oppfordring er at partene fremover, og spesielt arbeidsgiverne, fortsetter å legge press på ledere i næringslivet for å begrense ulikhetene og sørge for mer rettferdig fordeling.
Mange har problematisert at streiken var den første i et mellomoppgjør siden krigen. Selv om det var overraskende med en så omfattende streik i et mellomoppgjør, viser resultatet at den norske modellen fungerer godt. Selv med dyrtid og kriser som omringer oss er det mulig å komme til enighet.
Men vi må ikke bli for selvsikre. Partene har et særlig ansvar å ta samfunnsutviklingen på alvor, og sikre forutsigbarhet og trygghet for både bedrifter og arbeidstakere inn i fremtiden. Vi må sikre at alle arbeidstakere får en lønn å leve av, flere arbeidsplasser og sikre et bærekraftig velferdssamfunn for alle.
[ Trygve Svensson: Hva kan vi lære av streiken? ]
[ Kjetil Staalesen: De streikende styrker også sin egen posisjon på lang sikt ]