Jeg 34 år og har vokst opp med foreldre som har jaktet karriere og overlatt meg med dagmamma, lange dager i barnehage, med au pairer og på SFO. Jeg tenker at au pair-ordningen er et fossil fra gamle dager som kan sammenlignes med britiske kostskoler; en ordning som lar voksne mennesker få prioritere andre ting enn familieliv.
Det er lange innlegg nå om hvor godt det er for foreldrene og for au pairene, men ingen fronter barnets stemme…
Jeg har hatt seks au pairer mens mine foreldre har vært i tjeneste i utlandet. Jeg husker ingen av dem. Mennesker som har bodd nært på meg i et halvår av gangen. Norske menn og kvinner i starten av 20-årene, som har bodd tett på i huset og delt måltider og lekt med, men som plutselig forsvinner og aldri kommer tilbake. Hva gjør dette med et ungt barnesinn? At det som i perioder er den mest stabile og konsise voksenpersonen, plutselig forsvinner og at dette blir normen i lang tid i oppveksten?
Den tiden barn trenger, er den tiden som au pairen i stor grad tar seg av.
På 1990-tallet dukket det opp et begrep som het «kvalitetstid». Begrepet ble brukt av amerikanske foreldre som skulle beskrive hvordan de tilbrakte tid med barna sine, som de ellers ikke fikk sett i løpet av jobbuka. Eller fordi de hadde skilt seg. Kvalitetstiden ble og blir gjerne brukt til å beskrive kino, bowling, tur i fornøyelsesparker, og så videre.
Dette er ikke kvalitet i noen som helst form, og et menneske som har vokst opp med foreldre med slike holdninger, har noen opplagte mangler. Den tiden barn trenger – og som godt kan kalles kvalitetstiden – er den tiden som au pairen i stor grad tar seg av: hente og levere, hjelpe med lekser, lage mat, leke på lekeplass, legge og trøste.
[ Debatt: Au pair ga mer overskudd for oss alle, jeg fikk tid til familien og jobb ]