Det offentlige helsetilbudet er under press. Vi har en stor bemanningslekkasje fra helse- og omsorgsyrkene. Det kan i verste fall sette folks helse og sikkerhet i fare.
Den nye rapporten fra Helsepersonellkommisjonens er tydelig: Vi vil ikke klare å løse alle oppgavene dersom vi fortsetter å gjøre som i dag. Det offentlige helsevesenet lekker fagkompetanse, samtidig som det private helsemarkedet aldri har hatt bedre dager.
Det viktigste oppdraget til norsk helsevesen er å hjelpe alle, uansett størrelse på lommeboken. Vi vil mislykkes hvis ikke fellesskapet stiller opp med ressurser, og vi vil mislykkes hvis vi ikke legger bort profesjonskampene i helsevesenet.
Vi blir nødt til å dele mer på oppgavene. Sykepleiere kan overta flere oppgaver som leger gjør, og helsefagarbeidere kan gjøre oppgaver som sykepleiere gjør.
Et eksempel er hvem som i dag får lov til å håndtere en respirator. I hverdagen er det sykepleiere, men i helgen slipper helsefagarbeidere til. Hvis helsefagarbeidere kan gjøre jobben i helgen, bør de også kunne gjøre den jobben resten av uken?
Også sykepleiere trenger tid til å gå på do, til å sitte litt ekstra hos en bekymret pasient og til å avreagere med gode kolleger.
Vi må rett og slett legge bort profesjonskampen og finne løsninger sammen. Helsearbeidere må tilbys hele faste stillinger og vi må styrke bemanningen i helsevesenet, slik at flere kan og vil jobbe heltid. I dag jobber 7 av 10 i kommunal pleie og omsorg deltid. Bare 16 prosent av alle stillinger som helsefagarbeider blir utlyst som heltidsstilling.
Mange får ikke tilbud om fast stilling. Noen må trappe ned fordi jobben er så hard at de ikke klarer å jobbe fulltid et helt yrkesliv.
Regningen for dårlige arbeidsvilkår og uhåndterlig oppgavedeling skyves over på de ansatte. Det spares på grunnbemanningen, samtidig som store summer brukes til å dekke vikarer fra kostbare bemanningsbyråer og pålagt overtid.
Vi ser også at private aktører jobber for å rekruttere offentlig helsepersonell. Høyere lønn og mer familievennlig arbeidstid tilbys. Resultatet er at det offentlige står igjen med de tyngste og mest krevende oppgavene.
Jeg er stolt av å være sykepleier. Jeg elsker å være til nytte, hjelpe andre og bidra til verdens beste helsevesen. Men jeg har også kjent på systemets nedsider. Også sykepleiere trenger tid til å gå på do, til å sitte litt ekstra hos en bekymret pasient og til å avreagere med gode kolleger.
Dersom vi ikke er villige til å ruste opp bemanningen, gjøre arbeidsvilkårene bedre og bruke ressursene våre klokere vil lekkasjen av fagfolk fortsette.
Skal vi sikre at velferdsstaten er i stand til å løse oppgavene, må vi sørge for at offentlig helsepersonell har en lønn å leve av, gode arbeidsdager med tilstrekkelige pauser og medbestemmelse på jobben.
Det er de ansatte som er gullet i norsk helsevesen. Jordmødre, sykepleiere, leger, helsefagarbeidere og portører. Alle de som brenner for å hjelpe andre og som har brukt flere år på å lære seg faget.
Derfor må vi ta bedre vare på våre helse- og omsorgsarbeidere, fordi vi er avhengige av at hver og en faktisk jobber i helsetjenestene, og at de jobber heltid.
[ Løvemammaene: «Det er for faen ikke vi som skal betale prisen for helsepersonellkrisa» ]
[ Helsebrøl fra OUS-sykepleiere: «Hvis ikke opprøret skjer nå, når da?» ]
