Kjære Anniken Huitfeldt,
I år besøkte jeg Oslo for første gang, på invitasjon fra sivilsamfunnet, for å diskutere situasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Jeg ble imponert over bevissthetsnivået og engasjementet blant representanter for kirker, fagforeninger, banker og pensjonsfond, journalister, politikere og vanlige borgere.
Norge fremstår som ett av få land i Europa hvor man kan se for seg et nytt engasjement for Palestina. Derfor er det grunn til å reflektere over to områder Norge har vært spesielt involvert i: Oslo-avtalene og internasjonal humanitær bistand til Palestina.
Oslo-avtalenes hensikt var at israelere og palestinere skulle kunne leve trygt i to selvstendige stater. Dessverre var fallgruvene mange, som tydeliggjøres ved at Israels okkupasjon har forvandlet seg til et apartheidregime. I år er det 30 år siden den første Oslo-avtalen ble inngått. Det gir en mulighet for en kritisk vurdering. Jeg ønsker å trekke fram fire relevante problemstillinger.
Opprettholdelse av folkeretten krever at stater på nytt må se på sitt forhold til Israel, så lenge landet forblir en okkupasjonsmakt.
For det første gir Oslo-avtalene inntrykk av at de er signert av to likeverdige parter. Likevel fortsatte det å være et forhold mellom en okkupant som beslaglegger stadig mer land, og et folk som lever under brutal okkupasjon. De palestinske selvstyremyndighetene, opprettet som en følge av Oslo-avtalene, endret ikke okkupasjonens natur og den systematiske kontrollen over palestinske liv.
For det andre reduserte Oslo-avtalene den israelsk-arabiske konflikten til et bilateralt spørsmål. Muligheten for en multilateral prosess som inkluderte alle hovedinteressentene, forsvant, og det ble vanskeligere å oppnå prinsipielle og bærekraftige løsninger. Det internasjonale samfunnet har et særskilt ansvar for Palestina-spørsmålet. Multilateralisme er fortsatt nøkkelen til å finne en rettferdig løsning.
For det tredje skjøt antallet israelske ulovlige bosettinger på Vestbredden i været på det området (61 %) som forble under full israelsk kontroll. 40 av de nåværende 270 bosettinger – som nå er hjem til 750.000 bosettere – ble opprettet i perioden 1993–2000.
For det fjerde la Oslo-avtalene rammene for selvbestemmelse som det endelige målet for forhandlinger. Selvbestemmelsen skulle bygge på gjensidig anerkjennelse av staten Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) (ikke staten Palestina, som ble erklært i 1988!). Oslo-avtalene anerkjente bare et begrenset palestinsk selvstyre i deler av det okkuperte palestinske området, og utsatte muligheten for palestinsk selvråderett i det uendelige.
Oslo-avtalene avslører at det ikke nytter med fredssamtaler mellom to asymmetriske motparter, hvor den ene bruker sin dominans til å utvide koloniene sine under dekke av forhandlinger.
Da jeg begynte i jobben som FNs spesialrapportør bestemte jeg meg for å fokusere på det palestinske folkets rett til selvbestemmelse. Retten til selvbestemmelse – et grunnleggende prinsipp og rettighet i FN-pakten – hevder folks rett til å bestemme sin politiske status og forfølge sin økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling, uavhengig og fri for fremmed dominans.
[ Stor uro: – Palestinske myndigheter risikerer å kollapse ]
Israels 55 år lange okkupasjon – som anses som ulovlig av eksperter og FN-talspersoner – er i all hovedsak uforenlig med retten til selvbestemmelse. Retten er av bindende karakter, og ingen fredsavtale kan frafalle en slik rett for det palestinske folket. En slik tolkning ville gjøre avtalen ugyldig.
Tretti år etter Oslo-avtalene fortsetter det internasjonale samfunnet å insistere på «nødvendigheten av å gjenoppta forhandlingene». Sett i lys av hvordan okkupasjonen har endret palestinsk land og ytterligere fordrevet palestinerne, skader denne insisteringen respekten for palestinernes mest grunnleggende rettigheter. Å fremme forhandlinger uten å sette forutsetninger om at folkeretten må respekteres, gir statsovergriperen et spillerom til ikke å bli ansvarliggjort.
Det andre hovedområdet som det er grunn til å reflektere over, er Norges engasjement i den internasjonale humanitære bistanden. Som koordinator for giverlandsgruppen for Palestina, kan Norge bidra til å korrigere «den humanitære feilslutningen». Det vil si det internasjonale samfunnets tendens til å se på de humanitære forholdene som okkupasjonen skaper, som kroniske problemer som skal håndteres, snarere enn et resultat av et politisk problem som skal løses i henhold til folkeretten.
Ved enhver «nødssituasjon» skapt av Israels ulovlige okkupasjon – som for eksempel fordrivelse av tusenvis av palestinere og riving av hjem, skoler og annen sivil infrastruktur – er det internasjonale svaret humanitær hjelp. Ved aldri å utfordre selve hensikten med okkupasjonen og dens ulovlighet, blir okkupasjonen normalisert, opprettholdt og finansiert av det internasjonale samfunnet.
[ FN-sjefen: – Israels bygging av bosetninger i palestinske områder må stanse ]
Opprettholdelse av folkeretten krever at stater på nytt må se på sitt forhold til Israel, så lenge landet forblir en okkupasjonsmakt. Å avstå fra å stemme i FNs generalforsamling slik Norge gjorde over resolusjon 77/247 som ba Den internasjonale domstolen uttale seg om lovligheten av den israelske okkupasjonen, er ikke en måte å gi folkeretten forrang på. Bestemmelsen om å merke produkter som kommer fra bosettingene er nødvendig, men utilstrekkelig. Merkeordningen avslutter ikke den ulovlige, onde sirkelen mellom bosettingene og Norge, men opprettholde bosettingenes vekst og utvikling.
Det er nedslående at vestlige stater, inkludert Norge, kategorisk nekter å treffe tiltak nedfelt i FN-pakten, til tross for Israels ugjerninger, og oppfordringer fra sivilsamfunnet, som norsk fagbevegelse.
Ved 30-årsmarkeringen av Oslo-avtalene tror jeg ikke «alt er tapt» for fredsprosessen. Skal tostatsløsningen overleve, må folkeretten være ryggraden i enhver fremtidig løsning, og ikke den ubehagelige gjesten som holdes på venterommet.
[ Dagsavisen mener: Palestinernes situasjon vil bli enda vanskeligere av valgresultatet i Israel ]
[ Israel og Palestina holder samtaler for å dempe konflikt ]
