Mange tror at FNs naturavtale er ment å gi mindre utbygging av urørt natur. Norske politikere vil gjerne opprettholde dette inntrykket.
I Dagsavisen 27. februar hevder klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) at det i Lågendeltautbyggingen tas helhetlige grep slik at naturen kommer bedre ut enn i den opprinnelige planen.
Ministrene mener dette er i tråd med FNs naturavtale. Problemet er at de helhetlige grepene gir økt naturtap og at FNs naturavtale stimulerer til dette. E6-utbyggingen i Lågendeltaet viser på hvilken måte helhetlige grep i tråd med naturavtalen vil gi økt utbygging og tap av natur i Norge, og globalt.
Hva slags helhetlige grep er det snakk om? Myndigheter og miljøorganisasjoner er enige om at E6-utbyggingen i Lågendeltaet vil gi tap av natur. Når ministrene tar «helhetlige grep», vil de blant annet bøte på naturtapet i Lågendeltaet ved å erstatte den ødelagte naturen med natur lenger opp langs elven. Dette kalles naturoffsetting, eller naturkompensasjon, og i FNs naturavtale kalles dette «naturbaserte løsninger». En typisk påstand fra utbyggere er at naturen kommer «bedre ut av det», og at både utbyggeren og utbyggingen blir såkalt «naturpositiv».
Hvordan kan det hevdes at naturødeleggelse er positivt for naturen? Vanlige argumenter er at erstatningsarealet er større og av høyere kvalitet enn det ødelagte arealet. Slik er også argumentasjonen fra Nye Veier i deres plan for avbøtende tiltak og økologisk kompensasjon for Lågendeltaet.
Men erstatningsarealet som vernes ved Rykkhustjønna ligger nesten 70 kilometer lenger opp langs elven. Det begrunnes ikke på tilfredsstillende vis hvorfor den store avstanden kan kompenseres med noen titalls ekstra dekar vern 70 kilometer unna.
Statsforvalteren skriver på sine nettsider at Rykkhustjønna i 1990 ble tatt ut av verneplanen for våtmark i påvente av avklaring om fremtidig trase for ny E6. Dette viser at Rykkhustjønna-erstatningen for E6-utbyggingen i virkeligheten ikke er noen erstatning: Hadde det ikke vært for E6-utbyggingen, så ville Rykkhustjønna blitt vernet allerede i 1990. E6-utbyggingen førte først til at Rykkhustjønna ikke ble vernet, og fører så til at Rykkhustjønna blir vernet. Lågendeltautbyggingen har derfor ikke fått noen kompensasjon.
Disse to punktene, altså avvikende kvaliteter ved naturområdene Lågendeltaet og Rykkhustjønna, pluss det at kompensasjonen ikke er reell (mangler såkalt «addisjonalitet»), illustrerer to generelle svakheter ved virkemidlene det legges til rette for i FNs naturavtale: Naturen som skal erstatte naturtapet er av en annen (ofte lavere) kvalitet enn naturen som ødelegges. Og erstatningsarealet tilfører ikke noe nytt naturareal, fordi erstatningsarealet skulle vært/ville blitt vernet likevel.
Eller kanskje er det sånn at erstatningsarealet rett og slett hadde fått ligge i fred, og ikke trengte vern? Kompensasjonen er en teoretisk konstruksjon, naturtapet er en realitet.
Slik eksempelet viser legger FNs naturavtale opp til bruk av mekanismer som vil være skadelige for naturen. I forlengelse av dette arbeider norske myndigheter nå med å sette en pengeverdi på norske naturtyper, kalt «naturregnskap» eller «økosystemregnskap». Dette vil gi bruken av kompensasjonsordninger ved utbygging av natur markedsmessig effektivitet i et globalt natur- og klimamarked, nedfelt i norsk lovverk.
Norske miljøorganisasjoner som WWF, Naturvernforbundet og Sabima arbeider nå med hvordan norsk lovverk må endres for å sikre våre forpliktelser etter naturavtalen. WWF er sammen med Finans Norge en pådriver for naturkompensasjon, offsetting og «naturpositive» løsninger. Sabima snakker om «arealnøytralitet», beskrevet som «netto null tap av natur».
Naturbaserte løsninger, naturkompensasjon, netto null, naturpositiv, klimapositiv, offsetting og så videre er ikke noe nytt. Mekanismene har allerede i flere tiår motivert til naturnedbygging og klimajuks, og er designet for «business-as-usual». Når det kommer påstander om at «naturen kommer bedre ut av det» ved naturnedbygging, begrunnes dette typisk i feilaktige premisser, uriktige avgrensinger eller utelatelse av (utilsiktede) negative effekter.
Svikten i Lågendeltaet er et godt eksempel på dette.
