Teksten lyste fra skjermen: «Reaksjonær». «Kristofacist». «Slevete vrøvl». Det var ferie og jeg hadde sovet til ut på formiddagen. Noen sier at det er en uvane å se på mobilen med en gang man våkner. Jeg tror det ligger noe i det.
Jeg stablet meg på beina, med blikket på mobilen og kursen mot badet. 17 stykker hadde nevnt meg i Twitter-tråder siden publiseringen noen timer før. Jeg begynte å skrive både svar og forsvar på det lille mobiltastaturet, men droppet det. Maktesløs kledde jeg på meg og startet dagen.
Å møte andres tro med personangrep og følelsesbaserte kommentarer er et lavmål.
Jeg hadde skrevet om troen min. Da lærte jeg noe kjipt: Folk hører bare på dem de er enige med. Voksne mennesker kommenterte opprørt over at det var en 17-åring som hadde åpnet munnen. «Man burde ha kjennskap til trafikkreglene før man får lov å sykle», mente en dame i 50-årene.
[ Voldsutsatt Oslo-lærer: – Jeg ville jo ikke være noen «dramaqueen» heller ]
Selv om jeg har skrevet før, har jeg aldri fått så mye pes som da jeg valgte å skrive om troen min. Budskapet mitt var: «Livssynet man har, er ikke noe man kan legge fra seg, fordi det er en stor del av hvem vi er».
Det står jeg fortsatt for.
Det er bra å bli motsagt, og jeg liker at voksne mennesker tar seg tid til å debattere med meg. Da er meningen min blitt tatt på alvor. Men nå var motsvarene rettet mot meg og ikke teksten. Å møte andres tro med personangrep og følelsesbaserte kommentarer er et lavmål.
[ «Jeg kaster meg, i sakte film, inn i debatten om økt aldersgrense» ]
En rapport fra Ungdommens Ytringsfrihetsråd viser at mange unge kjenner på frykt for netthets. Det hever terskelen for å delta i den offentlige debatten.
Rapporten sier at 44 prosent av ungdommer i Norge har opplevd å få negative reaksjoner eller kommentarer når de deler sine meninger. Det kan være opplevelser av å bli latterliggjort, personkritikk eller at alder blir brukt mot dem. Jeg kjenner meg igjen.
Rapporten viser til en terskel som er høyere desto yngre man er. Jeg liker å krysse terskelen og ta skrittet ut i det ukjente, for det er her jeg kjenner at jeg lever og har mest å lære.
Likevel er jeg blitt anklaget for å «tvinge mitt syn på andre». Jeg ble kalt «hjernevasket av kristen overtro og myter» og noen syntes at å skrive det jeg gjorde var «å være kjip mot andre».
[ ME-syke Anette har 1672 kroner igjen å leve for etter faste utgifter ]
Å lese slike kommentarer om meg selv – eller hvem som helst – gjør meg alltid opprørt. På skolen ble vi lært opp til nulltoleranse for mobbing, men fra voksne aksepteres en slik atferd.
Det er ikke farlig å være uenig. Det er da vi finner de beste løsninger for samfunnet. Dessverre er det lite rom for å øve seg på dette i den norske debatten.
Til deg som ennå ikke har klatret over terskelen fordi du frykter å bli angrepet for hvem du er eller det du står for: Ikke hør på dem! Ikke la dem stoppe deg. Du er gammel nok! Du er viktig nok og du har noe å komme med. På et kaldt baderomsgulv en tirsdags morgen er det lett å kaste inn håndkleet. Ikke la kommentarfeltene vinne!
[ – Konfronter trollene i kommentarfeltet, er Kristian Norheims oppfordring ]