Ofte vet vi at noe er galt lenge før vi kan sette ord på det

Dette er en kommentar til Debatten på NRK 31. januar om økt aldersgrense på sosiale medier. Teksten ble først publisert i Fredriksstad Blad, og gjengis med tillatelse fra innleggsforfatteren.

Jeg er enig med Nikolai Astrup om å at vi bør øke aldersgrensen på sosiale medier fra tretten til seksten år. Jeg tror vi vil få tryggere ungdommer med sterkere sosial tilhørighet og mer kvalitet på undervisningen. Jeg skriver som lærer, mor og menneske.

Flere ungdommer forteller meg at de savner noe. De føler de har blitt frarøvet eller mistet noe, slik som Solveig Bagle Bjerknes skriver og forteller om i sin replikk «Lykketyvene» på NRK. Og dette «noe» er vanskelig å sette ord på. Men jeg tror at i dypet av oss selv finnes det uendelig mye kunnskap og visdom. Og ofte vet vi at noe er galt lenge før vi kan sette ord på det. Kroppen sier ifra på sine måter. Dette «noe» kan kanskje best oversettes med tilstedeværelse eller roen til å komme nettopp dit. Både sammen med seg selv og andre. Gjennom, inni i, og kanskje til og med forbi de skumle stedene vi kommer til når vi er alene i stillhet og det ikke lenger er noe som avleder oss fra dette. Men det er ofte her skattene ligger. Det er her vi blir kjent med oss selv og andre.

Jeg føler stadig oftere at det er de digitale plattformene og algoritmene som får det svaret læreren gjerne skulle hatt.

Vi har fraværsgrenser på skolene våre. Så lenge du har klart å plassere kroppen din fysisk på skolen og inn i klasserommet, får du ikke fravær. Men det finnes ingen mental fraværsgrense. Det hadde vært et overgrep å prøve å bryte seg inn i tankeverden til elevene, hadde det ikke? Vi kunne sagt for eksempel: «Du har over ti prosent mentalt fravær. Du har ikke vært nitti prosent mentalt til stede dette skoleåret. Så du består ikke i dette faget.»

Tankene våre er fri. Hjernen er et demokrati med hundre prosent ytringsfrihet. Det er det ene stedet ingen skal kunne gripe inn i og styre, er det ikke? «Hva tenker du på?» spør jeg som lærer. «Hva tenker du på?» spør Facebook, når man logger seg inn. Jeg føler stadig oftere at det er de digitale plattformene og algoritmene som får det svaret læreren gjerne skulle hatt.

[ Økende mobbing på mellomtrinnet – mye foregår digitalt  ]

På Debatten snakkes det om balanse. Det er ingen balanse. Det er min opplevelse. Starten på en balanse kan være å øke aldersgrensen på sosiale medier og ha telefonfrie skoler. Da kan vi kanskje begynne å snakke om noe som ligner på en balanse. Unge som bruker en hel arbeidsdag på telefonen, er ikke balanse. Forskjellen på en time på Tiktok og en time i svømmehallen er at du allerede da har fått regulert synet og oppfatningen på hva en normal kvinnekropp er. Slik skaper man balanse.

Jeg er ekspert på klasseledelse og på hva som skal til for å få til den gode, filosofiske samtalen, eller en god samtale med en klasse etter vi har sett eller lest noe. Slik alle de andre lærerne også er det. Slik som leger, sykepleiere, og psykologer er eksperter på hva som skal til for å oppnå god fysisk eller psykisk behandling. Hva ellers ville være vitsen med å gi lærer utdanning i pedagogikk og didaktikk? Derfor vil jeg ha et ord med i laget. Og sannheten er at jeg føler meg invadert av telefoner og apper og big tech generelt. Jeg mener at telefonen ikke har noe i et klasserom å gjøre dersom man er seriøs med læring.

[ Nei, det går ikke alltid oppover i motbakke. Det har Ulrikke Brandstorp lært på den vonde måten (+) ]

Evnen vår til å fokusere er stjålet av Silicon Valley, sier forfatter Johann Hari i en artikkel i NRK. Både voksne og barn sliter med å lese lengre tekster. «Å ødelegge konsentrasjonsevnen, hvorfor i all verden skulle noen ville gjøre det?» spør journalisten. Egentlig er det ganske enkelt, svarer Hari: «Det er bra for business.»

Jeg tror vi mennesker trenger å lese uten avbrytelser, å reflektere eller tenke uten avbrytelser, å ha en samtale uten avbrytelser, å få jobbe en stund uten avbrytelser, å få ligge i senga med den man elsker uten avbrytelser. Dette skal man ikke undervurderer effekten av. Det er helt enkelt… mer fruktbart.

Jeg er absolutt for lidelse. Jeg tror ikke man kommer utenom en viss dose livssmerte om man skal bli et fullt utviklet, sterkt og helt menneske. Både det å lide og det å kjede seg er viktig å ha følt på for å få utviklet følelsene, fantasien og kreativiteten. (Alt med måte så klart.) Men når man først skal lide, så er det best med den lidelsen som fører et sted hen. Den lidelsen som får deg til å vokse som menneske og bli kjent med deg selv. Den lidelsen som styrker deg og bygger deg opp både fysisk og mentalt på sikt. Jeg ser mange eksempler i dag på det motsatte: Rask belønning, kortvarig lykke og tilfredstillelse og lite varig endring og oppbygging.

Sannheten er at jeg føler meg invadert av telefoner og apper og big tech generelt. Jeg mener at telefonen ikke har noe i et klasserom å gjøre dersom man er seriøs med læring.

Jeg ønsker meg trygge, robuste ungdommer som klarer å lese en lengre tekst og reflektere over den. Som klarer å være uten den raske belønningen og tilfredstillelsen det gir å gå inn på appene lenge nok til å oppleve gode øyeblikk og tilstedeværelse av kvalitet på skolen. Ungdommer som snakker med hverandre i friminuttene, slik at de blir kjent. Sånn at vi kan få et bedre klassemiljø. Som igjen fører til at vi i større grad deler tankene våre med hverandre, skaper et fellesskap og en tilhørighet.

Dette er en stor del av det som ligger til grunn for god læring. Jeg som lærer vil ha tankene deres, de andre elevene vil også det. Innerst inne så vil de det. Så vi kan skape et meningsfullt læringsmiljø med gode samtaler og diskusjoner. Men det er appene som får dem nå. Eller noen et helt annet sted. Dyp læring bør ikke være overlatt til AI og fremtidens chatbot, det bør foregå i oss også.

Avmakt er, etter min mening, en av de verste følelsene å kjenne på. Det kan vise seg som for eksempel: «Dette føles ikke greit i det hele tatt, men jeg ser ingen løsning på det.» Det finnes ikke noe alternativ eller noen vei ut. Når jeg snakker med foreldre om sosiale medier er det ofte slik det kommer til uttrykk. «Det er jo sånn det har blitt, det er ikke noe jeg får gjort noe med. Jeg har holdt igjen så lenge jeg kan, men alle de andre er jo der. Det er sånn samfunnet vi lever i er.»

Som om vi ikke lenger har noe valg. Som om ikke samfunnet er satt sammen av en rekke meg-er og deg-er. Som om vi ikke har noen medbestemmelse, påvirkningskraft eller noe som helst mulighet for å endre det. Det krever mot og ryggrad å stå imot kommersielle krefter. Men jeg mener at det er det rette å gjøre når det som blir skyldt innover oss er noe som bryter ned fremfor å bygge opp.

[ Tonje Brenna bekrefter: – Jeg har lyst til å bli nestleder ]

Jeg var på en bruktbutikk her om dagen og kjøpte to anerkjente romaner til en slikk og ingenting. Dagen etter var jeg innom biblioteket og lånte fem gode filmer for å ha litt å velge i. Jeg skulle ha en hel helg alene. Og det var noe godt ved det at ingen registrerte noe sted hvilke bøker jeg skulle lese eller hva jeg skulle se. Jeg satte telefonen på flymodus og nøt alt dette. Jeg var utilgjengelig, og det var tankene mine òg. Det kom ikke til å komme noen «Fordi du så dette, så vil du også like…» For et sted inne i meg er det noe som roper «Jeg vil finne det ut selv!» Gi meg litt fri til å uforstyrret få tenke selv. Det syntes jeg ungene våre også bør få.

Jeg er ute og går i skogkanten. Jeg ser på elgen. Den skaper balanse. Den står så tung, rolig og majestetisk ute på jordet, som en motsats til alt annet. Til alt det travle, flyktige og stadig tommere. Den står helt stille og ser på meg. Den har tid til det. Det er helt tydelig at den ikke har klokke, eller noe den skal rekke i løpet av den neste timen. Det ser ut til at den er helt immun mot det den tyske sosiologen Hartmut Rosa snakker om som sosial akselerasjon.

Fremveksten av teknologiske nyvinninger skulle gi oss følelsen av å ha mer og bedre tid, skulle den ikke? Transport, kommunikasjon og produksjon. Alt bare går fortere og fortere. Som Ole Jacob Madsen forklarer i boka «Generasjon Prestasjon».

[ Anmeldelse «Koryfeene» av Lena Andersson: Konspirasjon à la chatbot (+) ]

De små pusterommene er borte, de små pausene hvor vi måtte vente på noen uten telefonen. De som fikk oss til å senke pulsen å se litt lenge på en skjære som bygde rede i toppen av en furu, eller den gamle dama som gikk veldig sakte over parkeringsplassen med den søte, røde alpelua og handlenettet godt plassert i kurven på rullatoren sin. Noen ganger tar det litt tid før man ser at noe er vakkert.

Vi voksne klarer ofte ikke å regulere oss selv. Hvordan kan vi forvente at barna skal klare det?

Jobben, vennene og nyhetene har vi rett i lomma. De små hullene er nå tettet av e-poster og meldinger. Effektivisering, effektivisering, effektivisering, profitt.

Et godt liv er et fullstappet liv. Men ikke for elgen. Den står fortsatt og ser på meg. Det er andre ting som er viktig for den. Det går i samme tempo nå som det gjorde for totusen år siden. Det er snakk om å skaffe mat og få avkom til å overleve. De små og store utfordringene har ikke endret seg så mye. Den har heller ingen dings som konstant viser den bilder av andre smilende elger som har litt blankere pels, litt større muskler, litt større gevir, og som bor i en litt grønnere skog.

Jeg må gå. Kjøre barn på aktiviteter. På parkeringen er jeg omringet av andre slitne privatsjåfører, også kalt småbarnsforeldre. Vi tar opp telefonen. Kanskje rekker vi å lese nyheter, sjekke e-post eller svare en venninne. La barna våre få fri fra avhengigheten teknologien kommer med litt lengere. Vi voksne klarer ofte ikke å regulere oss selv. Hvordan kan vi forvente at de skal klare det?

Grenser er også kjærlighet. La oss gi dem rom og mulighet for økt tilstedeværelse. La oss være rollemodeller og kanskje til og med badass superhelter i møte med big tech, og sette de grensene vi innerst inne ønsker å sette. Rydde plass for opplevelser av større verdi og kvalitet. Det er våre unger, våre skoler og vårt land. Vi bestemmer det, og vi velger det. Og vi vil utvilsomt sitte igjen med resultatet av valgene vi tar.

Jeg skifter faktisk parti, jeg skifter fil, jeg skifter stil, jeg skifter hva som helst for å stemme frem politikere som er villig til å ta den kampen.

[ Russetida: Mindreårige må drikke og danse på audition - nå tar Osloskolen grep ]

[ Skjermdebatten: Dropp diskusjoner om tidsbruk, råder forsker ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen