---
KUNST
«Thorvald Erichsen – Levende landskap»
Drammens museum
Til 6. august 2023
---
DRAMMEN (Dagsavisen): Maleren Thorvald Erichsen (1868–1939) er ingen «hot-shot» i norsk kunsthistorie. I dag, vel å merke. Men den dyktige koloristen var en ledende kunstner i sin samtid. Han var samtidig med Munch, men spesielt i sine senere år knyttet Thorvald Erichsen norsk kunst til sentrale utviklingstrekk på kontinentet.
Han ble hyllet av sine kolleger, og han var en selvsagt del av tidens viktigste samlinger. Han ble innkjøpt av landets museer, og samtidens ledende kunstsamlere, inkludert flere skipsredere som hadde tjent formuer under første verdenskrig, var veldig opptatt av kunsten hans.
Nå kan Thorvald Erichsen få en ny renessanse. Utstillingen i Drammens museum viser en intenst dyktig kunstner som utforsket abstraksjonen. Dette er malerier som er elsket av et bredt publikum, ikke minst fordi landskapsmotivene er gjenkjennelige. Utstillingen går dypt inn i og viser nyansene i det vanskelige grenselandet mellom abstraksjon og realistisk gjengivelse.
Nyansene i dette kunstteoretiske landskapet kan være vanskelig å forstå, men katalog og veggtekster gir gode forklaringer.
Utstillingen «Thorvald Erichsen – Levende landskap» konsentrerer seg om malerier fra 1920–1939, en periode da han jobbet med samme motiv over flere år. Dette ga ham mulighet til å forske i komposisjonens, penselstrøkets og fargens nyanser. Vakkert er det også.
Normalt ville dette vært en utstilling vi kunne forventet at landets ledende kunstmuseum laget. Nasjonalmuseet har 42 verk av Thorvald Erichsen. Kun to av dem henger fremme. Det ene er et tidlig landskapsmaleri, «Skogsinteriør» (1900), det andre er et portrett av en kvinnelig kunstnerkollega som vises for å illustrere et historisk fenomen. Til utstillingen i Drammens museum har Nasjonalmuseet lånt ut tre malerier. Hovedtyngden av katalogens 33 malerier kommer fra private samlere, pluss to hver fra Lillehammer Kunstmuseum, Grieg-stiftelsen Oseana og Nordea.
[ Ahmed Umars kunst berører i ekstraordinær utstillingen i Kunstnernes hus (+) ]
Kunsthistoriker Steinar Gjessing trakk fram Thorvald Erichsen i sin grundige gjennomgang av Nasjonalmuseets faste samlingspresentasjon: «Det er påfallende hvor mange sentrale kunstnerskap som nå er bagatellisert eller helt desavuert», skrev han i Klassekampen, og brukte Thorvald Erichsen som ett av flere eksempel på at «Publikum tilbys kun et overfladisk, springende potpurri.». Nasjonalmuseet viser ikke hans berømte bilder med utsikt fra Breiseth hotell på Lillehammer, og heller ikke de lysende landskapene fra mellomkrigstiden, som Drammens museum viser.
Når Nasjonalmuseet «svikter», tar andre ansvar. På Drammens museum var utstillingen «Thorvald Erichsen – Levende landskap» noe av det siste tidligere direktør Åsmund Thorkildsen bestilte før han sluttet i stillingen i fjor sommer. Oppdraget gikk til kurator Per Bjarne Boym, som var direktør for Museet for samtidskunst 1996–2003. Han kjenner Thorvald Erichsens kunst fra tiden han var direktør for Lillehammer bys malerisamling (i dag: L. kunstmuseum). Drammens museums nye direktør, Eivor Winther Sunesen, vil følge opp denne modellen, og satser på bruk av eksterne kuratorer for fremtidens utstillinger.
Thorvald Erichsen-utstillingen har ikke med et eneste bilde fra Lillehammer, byen der han bodde store deler av sitt liv. Derimot er det rikelig med malerier fra Holmsbu, tettstedet ved utløpet av Drammensfjorden. Med kunstnerkjempen Henrik Sørensen i spissen, ble stedet utviklet til litt av en kunstnerkoloni i mellomkrigstiden. Denne opplysningen kunne avskrevet utstillingen som lokalhistorisk navlebeskuing, hadde det ikke vært for at det er med nesten like mange malerier fra Kjelsøy i Kragerø-fjorden. Thorvald Erichsen tilbrakte somrene fra 1920 begge steder, men det er relativt enkelt å se hvilke malerier som er malt hvor. På Kjelsøy vendte han blikket nedover, og konsentrerte seg om det knudrete landskapet som løfter seg under en liten himmel. I Holmsbu løftet han blikket og plasserte horisonten lavere i maleriene.
Det var som friluftsmaler at Thorvald Erichsen fant sin uttrykksform. Han jobbet helst ute i naturen, med maleriene på staffeli. Det ga ham begrensninger i størrelsen, og han opererte med tre standardstørrelser opp til 73 x 92 centimeter. De minste så han på som skisser, men det ble ganske tidlig klart at det skisseaktige hadde en egen, kunstnerisk kvalitet. Gjennom denne erkjennelsen utviklet han et syn på landskapet som en prosess, fordi naturen alltid er i endring. Han var ikke opptatt av sin egen sjel, men han oppdaget seg selv i landskapet. For ham var maleriet og landskapet det samme. Han søkte å få fram kreftene som skaper prosessene i naturen. Dette uttrykker han med ledige penselstrøk nesten blottet for konturlinjer.
Den mysterieaktige holdningen førte til at han jobbet med samme motiv gjennom flere år. I storsalen i Drammens museum vises to serier bilder fra henholdsvis Holmsbu og Kjelsøy. Utviklingen i motivet fra Holmsbu er spesielt interessant. Her jobber han med en fascinerende, lysskimrende koloritt som er utfordrende sett opp mot konvensjonelle, maleriske standarder.
[ Carroll Dunham: Dette er ikke kunst for pyser (+) ]
Denne serielle utforskningen minner om Paul Cézannes gjentatte studier av fjellet Mont Sainte-Victoire. Parallellen plasserer Thorvald Erichsen som vår fremste (men sene) representant for en sentral retning i utviklingen av moderne kunst. At kuratoren også knytter ham til den tidlige 1800-tallsmaleren John Constable, viser det brede bakgrunnsfeltet for Thorvald Erichsens kunstnerskap. Det er kanskje en av flere grunner til at mange vil finne denne utstillingen interessant?
