Finnes det forbedringsmuligheter for Nasjonalmuseet?

I Aftenposten 24. november 2022 kunne vi lese at de som stemte på Arkitekturopprørets nettside, som har drøyt 68.000 følgere på Instagram og 32.000 følgere på Facebook, kåret Nasjonalmuseet til årets styggeste nybygg, og dermed vant konkurransen om Grøssmedaljen. Det har ikke manglet begrunnelser for dette.

Arkitekturopprørets representant Saher Sourouri karakteriserer bygget som lite inviterende overfor publikum og uttaler at bygget er pregløst, fargeløst og virker autoritært. Tankene sendes mot krigsbunkere, sier han.

I Aftenposten 13. juni 2022 uttalte arkitekturredaktør i den danske avisen Politiken, Karsten Ifversen følgende: «Det er en større tradisjon i tysk arkitektur å ha slike tunge, massive, kolosser av noen bygg. At dagslyset er fraværende forsterker inntrykket». Han merker seg få vinduer og mangel på innsyn. For han er bygget som en «steinblokk» til 6,1 milliarder kroner.

Bygningen får også merkelappene «et mausoleum, «stille som graven» og «kulturens kirkegård».

Bygget framstår nå som ferdig. Det er delte meninger, men hvis vi skal ta på alvor de harde kritikkene som har kommet om byggets ytre, er det kanskje aktuelt å stille spørsmålet: Finnes det forbedringsmuligheter?

Er det for vidløftig å fantasere om visuelle effekter som kunne være synkronisert med klokkespillet i Rådhustårnet?

Det er plantet villvin inntil vestveggen mot Aker Brygge. Villvin sprer seg og gir nydelige farger, spesielt på høsten. Er tanken at den kan forbedre det harde og kalde inntrykket den nakne veggen gir?

Bygget er så godt som ribbet for lyssetting. Skal det ligge som en mørk tung kloss midt ut i det pittoreske havneområdet på Aker Brygge? På dagtid er det lys i den lysgjennomsiktige delen på toppen, noe som er en fin kontrast til det eller mørke bygget. Men dette blir tydeligvis slått av etter stengetid, så på kveldstid og vinterstid kan man undres over en nesten total mangel på belysning. Kan en kreativ belysning gjøre bygget mer inviterende?

De utallige gangene jeg i hele byggeperioden har gått forbi til og fra Nesoddbåten, smittet av tungsinn fra dette bygget, har jeg håpefullt tenkt at kanskje de store søkkene inn i veggene skal brukes til noe spennende. Før bakveggene i søkkene kom, tenkte jeg: Her kommer de åpningene hvor publikum inne i bygget kan få nyte den fantastiske utsikten over den deilige åpne plassen foran rådhuset, den pulserende båthavnen og den fantastiske utsikten over mot Akershus festning og ikke minst ut mot fjorden.

Utsikten er jo et kunstverk i seg selv! Er det her museets kafé kommer? Kanskje skulle balkongen bli til eksklusive sitteplasser, med uteservering, lukten av sjøluft og utsikt til levende havn? Men nei! Det kom aldri noe stort vindu eller åpning her ut mot Oslofjordens innerste perle. Åpningens bakkant ble murt igjen og dette håpet ble drept.

[ Slik er nye Nasjonalmuseet – bli med på innsiden ]

Mitt neste håp var noe jeg var nesten sikker på skulle komme som et spennende innslag i dette som redaktør Ifversen kalte «øyehulene i et kranium». Jeg så for meg at i disse åpningene kunne det komme en skjermvegg som viste bilder av de (farge-)rike kulturskattene som gjemte seg inne i bygningen, og som gjorde oss nysgjerrige på resten av skattene der inne. Og/eller kunne disse åpningene være boltreplass for ny moderne digitalkunst, laserkunst eller kanskje interaktive visuelle effekter. Er det for vidløftig å fantasere om visuelle effekter som kunne være synkronisert med klokkespillet i Rådhustårnet når det spilles på?

Kunne denne åpningen nærmest Fredssenteret og Rådhuset, som har stor plass foran seg, fått den mer konstruktive betegnelsen «flerbruksscene»? Kunne den blitt brukt som en scene for sang, musikk, dans, teater eller som en talerstol ala den over Youngstorget? Siden den tyngste kritikken mot bygget er den bastante lukketheten: Kunne man benyttet takterrassens åpenhet bedre? Den er dessverre stengt om vinteren. Kunne den på helårsbasis bli en multikulturell arena for auditiv og visuell kunst med den vakre utsikten som bakteppe? Og kunne man gjort «øyehulene i et kranium» til levende og inviterende øyne?

Spørsmålene er mange. Ikke minst de som representerer skjærene i sjøen: Finnes det ønske og vilje til å gjøre justeringer? Må man ha arkitekten Klaus Schuwerk sin, sannsynligvis uoppnåelige, tillatelse? Hvor kommer åndsverkloven inn når det gjelder arkitektur? Er det mulig at justeringsforslag kunne følge en demokratisk prosess mot en enighet om justeringer som kunne kalles forbedring og berikelse for både bygget og allmenheten? Eller er arkitektur så hellig at det ikke går an å gjøre justeringer og forbedringer?

[ «Nasjonalmuseets framtid er kulturministerens utfordring» ]

[ Det beste fra kunståret 2022: Fra feministiske ikoner til villskap på Munch ]