Det beste fra kunståret 2022: Fra feministiske ikoner til villskap på Munch

Det er all grunn til å være imponert over det nye Nasjonalmuseet. Men faktum er at det gigantiske museet har veldig mye større midler å rutte med enn alle andre aktører i norsk kunstbransje. Så da museet åpnet i juni kom alle de andre i skyggen.

Det betyr ikke at det ikke skjer noe i de regionale kunstmuseene, de lokale visningsstedene og de private galleriene. Selv om de fikk mindre oppmerksomhet, var det mye positivt å merke seg. Etter at Kjell Erik Killi Olsens privat finansierte kunsthall K.U.K. åpnet høsten 2021, har Trondheim seilt opp som den spennende kunstbyen i norsk sammenheng. Årets utgave av Hannah Ryggen-triennalen var veldig bra.

Både Bergen og Stavanger har hatt fine utstillinger, mens de i Kristiansand har stengt kunstmuseet i påvente av åpningen av Kunstsiloen. I Tromsø venter vi på hva tidligere OCA-direktør Katya García-Antón vil gjøre med Nordnorsk kunstmuseum. Lillehammer kunstmuseum, Kunstbanken på Hamar, Nitja i Lillestrøm, Bomuldsfabriken i Arendal og Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg har også markert seg, blant annet med sistnevntes utstilling med Victor Lind.

[ Når jødeforfølgelse bearbeides som kunst (+) ]

Christopher Nielsens okkupasjon

Inger Johanne Rasmussens store tekstilutstilling i Hovedøya kunstsal i Oslo var sommerens store opplevelse. Og Christopher Nielsens okkupasjon av det gamle Munchmuseet ble en klassereise av de sjeldne. Høstutstillingen var god på et jevnt nivå, men den ble «slått» av kunsthåndverkernes årsutstilling, som med visningen i Drammens museum var tilbake på Østlandet. Neste år er de tilbake på Nasjonalmuseet.

På Venezia-biennalen var Sverre Fehns vakre bygg gjort om til den samiske paviljongen, et grep som ga nordkalottens urfolk heder og verdighet i en utstilling som spente fra det spektakulært provoserende til det lavmælt rebelske. Utstillingene på «sommermuseene» Kistefos, Vestfossen og Blaafarveværket var mer på det jevne i år.

Én av kunstlivets omdiskuterte begivenheter var avdukingen av Tracey Emins gigantskulptur «The Mother» utenfor Munchmuseet. Jeg synes fortsatt ikke at den er fin, men den oppleves OK der den står nå. Høstens potensielle kunstbombe, utstillingen «Not today Satan» i Bærum kunsthall, kom og gikk uten særlig oppmerksomhetsskapende sprengkraft. Det skjedde til tross for at kunstnerne bak utstillingen var blitt forsøkt kansellert i flere omganger da utstillingen ble kjent.

2022 har vært både Skeivt kulturår og Frivillighetens år. Det første har vært feiret med et stort antall utstillinger, mens det siste har gått relativt ubemerket hen i kunstlivet. Derfor skal vi ikke glemme at det legges ned en god mengde frivillig innsats også i denne sektoren. Blant annet i landets kunstforeninger.

Det vi sjelden tenker på er at også kunstnerne selv bidrar til frivilligheten. Bildende kunstnere er en av landets dårligst betalte yrkesgrupper, og det er allment kjent at mange kunstnere gjør mye arbeid som aldri blir betalt. Derfor er det beinhard kamp om de stipendkronene som finnes. Og vederlagsordningen for utstillinger er fortsatt på prøvestadiet etter flere års positiv erfaring.

[ Håkon Bleken mangler ikke humor, selv om alvoret alltid er med ham (+) ]

Dette mener Dagsavisen er de beste utstillingene i 2022

Hanne Tyrmi

«Hester dør stående»

Kunstnernes Hus, Oslo

Hanne Tyrmi gjorde tungt bly om til visuell poesi. Utstillingen med den smått mystiske tittelen «Hester dør stående» fylte alle Kunstnernes Hus’ utstillingssaler, blant annet med en skog av luftig monterte blyrør i en spennende komposisjon. Det var en oppdagelsesreise å vandre gjennom rommene, inn i, rundt og mellom de store, romlige installasjonene. Den betagende utstillingen ble en publikumssuksess, ikke minst fordi blyet i den største installasjonen var bøyd og hamret rundt ekte trestammer. – Kunstnernes Hus’ nåværende utstilling, «Holding Pattern», som står til 15. januar, er også verdt å få med seg.

[ Anette Trettebergstuen: – Skeivt kulturår viste oss på det mest brutale vis hvorfor den typen markeringer er nødvendig ]

«I villskapens øye»

Munchmuseet, Oslo

Munchmuseet viste muskler da de presenterte surrealisme- og symbolisme-utstillingen «I villskapens øye». Edvard Munch hadde knapt noen tilknytning til de to kunstretningene. Men siden Munchmuseet er veldig aktiv som utlåner, kan de også låne mye fint tilbake. Det resulterte i en meget grundig og god utstilling som presenterte publikum for kunstverk vi normalt aldri ville fått se i Norge. Som Salvador Dali, Giorgio de Chirico, Max Ernst, Dora Maar, Lee Miller, Miró og Picasso. Bare syv verk var av Edvard Munch.

Munchmuseet har hatt flere minneverdige utstillinger i år, blant andre «Kan hende er det vakkert» om kunstsamleren Rolf Stenersen, Sparebankstiftelsen DNBs samlingsutstilling «Brikker», og Solo Oslo-presentasjonene av Sandra Mujinga og Apichaya Wanthiang. Den siste står ut året.

[ Munchmuseet plukket kunst på øverste hylle til utstillingen om symbolisme og surrealisme (+) ]

Knut Henrik Henriksen

«Langt, langt borte §aa han noget ly§e og glitre»

Vigelandmuseet, Oslo

Kort tid etter russernes invasjon av Ukraina, minnet Knut Henrik Henriksens utstilling i Vigelandmuseet (høyst utilsiktet) Dagsavisens anmelder på sammenhengene mellom krigen, nasjonalromantiske bilder og ulike systemer og regelbrudd som gjør krigføring mulig. Sentralt i utstillingen var hans store verk som var en parafrase over (eller omskriving av) Theodor Kittelsens maleri, «Langt, langt borte så han noe lyse og glitre». Der ser Askeladden mot solnedgangen, som er fremstilt som det gullskimrende slottet Soria Moria. Henriksen hadde fjernet Askeladden og bragt bildet inn i en digital tid. – Vigelandmuseets nåværende utstilling med Hanne Friis er også verdt å se. Den står til 22. januar.

[ Musikkåret 2022: Dette er de beste norske albumene ]

Synnøve Anker Aurdal

«synnøve»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Jeg ble nærmest slått i bakken av lyskraften i ett av hovedverkene til Synnøve Anker Aurdal (1908–2000), det store veggteppet «Solen». Det stråler energi, og det viser at den tekstile nyskaperen gikk sine mannlige kolleger en høy gang.

Den store, retrospektive utstillingen i Astrup Fearnley-museet markerte at livsverket hennes er så allsidig, rikt og spennende at det fikk meg til å sette henne fremst i rekken av norske modernister, helt øverst sammen med langt mer kjente mannlige kolleger. At det er en tekstilkunstner som havner i den posisjonen, er oppsiktsvekkende i seg selv.

[ De beste seriene fra 2022 ]

Niki de Saint Phalle

«Niki de Saint Phalle»

Henie Onstad kunstsenter, Bærum

Henie Onstad kunstsenter sørget for at vi for første gang i Norge kunne bli kjent med den lekne, dypt alvorlige og fantasieggende kunstneren Niki de Saint Phalle (1930–2002). Hun var alt det en kunstner ikke skulle være i etterkrigstiden, og nettopp derfor ble hun et ikon for en ny tid. Hennes ferme og fargesprakende «Nana»-kvinneskulpturer gjorde furore da de ble presentert på 1960-tallet. Snart 60 år etter er de med sin form- og fargemessige overdådighet fortsatt like potent eksplosive. Når gleden i tillegg følges av vold, sorg og sinne, ja da blir den store utstillingen med det feministiske kunstnerikonet en så nær komplett fortelling om livets mange aspekter som det vel er mulig å komme. Utstillingen står til 12. februar. – Utstillingen med Guadalupe Maravilla, Aids-utstillingen og presentasjonen av fotografiene i Møller-samlingen var også minneverdige utstillinger på Henie Onstad.

[ Les anmeldelsen: Feministisk ikon fra sinne til glede (+) ]

Grayson Perry

«Innafor og utafor»

Nasjonalmuseet, Oslo (til 12/2 2023)

Det var ingen ting som var mer utrendy og politisk ukorrekt enn keramikk da Grayson Perry startet sin kunstnerkarriere. Det snudde da han ble hedret med Turner-prisen i 2003. Resten er historie. Nasjonalmuseets suverent gode utstilling med den britiske rebellen gir publikum en engasjerende, morsom og provoserende opplevelse med en kunstner som er sosialt bevisst, teknisk dyktig og – ikke minst – en billedmaker og historieforteller av rang. Nasjonalmuseet har ikke hatt mange spesialutstillinger i løpet av det halve året de har vært åpne, men utstillingene med Laure Prouvost og arkitekten Piranesi er verdt å se. Alle tre er åpne også i 2023.

[ Les anmeldelsen av Grayson Perry: Klassebevisst fantasirikdom uten sidestykke (+) ]