Nasjonalmuseets framtid er kulturministerens utfordring

Hvorfor er Nasjonalgalleriet viktig? Det nye Nasjonalmuseet, som åpnet 11. juni 2022, er jo større enn det samlede arealet i de fire museene (pluss Riksutstillinger) som for snart ti år siden ble tvangssammenslått av Kulturdepartementet. Hva skal vi da med den gamle Nasjonalgalleriet-bygningen? Ett svar er at museumsbygget, som åpnet som skulpturmuseum i 1882, representerer nasjonens historie og viser de røtter vi har bygd kulturen på. Ved å innlemme Nasjonalgalleriet i Nasjonalmuseet gis en mulighet til å vise norsk kunst-, arkitektur- og designhistorie i større bredde enn det nye museumsbygget greier alene.

Man skulle ikke tro at Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, som er Nordens største kunstmuseum, har for lite plass. Men det er det altså flere som mener. Av det enorme volumet på 55.000 kvadratmeter, er bare 13.000 kvadratmeter brukt til utstillingsplass. Resten brukes til magasiner, verksteder og kontorarealer. Kanskje landets fineste kontorer? … må det være lov til å tilføye. Hvis vi trekker fra Lyshallens 2.400 kvadratmeter og andre rom for skiftende utstillinger, gjenstår cirka 10.000 kvadratmeter til den faste samlingspresentasjonen. Det er ikke vesentlig mye mer enn utstillingsarealet i de nå nedlagte og fraflyttede museene.

«Vil ikke ha mer plass» var overskriften på et intervju med avtroppende direktør Karin Hindsbo i Klassekampen 25. januar, nesten fjorten dager etter at Hindsbo kunngjorde at hun ikke forlenger åremålet som leder for landets største kunstinstitusjon. Hva er det som uttrykkes i avistittelen? En museumssjef som ikke ønsker seg mer plass enn det museet har i dag? Den sittende direktøren må være den eneste i verden med denne holdningen.

Avistittelen peker på kjernen i det problemet som avdekkes med det kommende lederskiftet. Det store spørsmålet er hvilke verdier den neste direktøren bør og skal styre etter? Den sentrale konflikten dreier seg om Nasjonalgalleriets fremtid.

Etter min mening var Nasjonalmuseet for lite allerede ved åpningen i fjor. Etter varselet om direktørens avgang har den ene kunsthistorikeren etter den andre pekt på problemene ved Nasjonalmuseets samlingspresentasjon. Først ut i en serie artikler i Klassekampen var nestoren Steinar Gjessing. Han påviste en lang rekke svakheter, mangler og utelatelser som gir grunn til å stille kritiske spørsmål ved de valg Nasjonalmuseets nåværende ledelse har tatt i presentasjonen av samlingen. Siden har flere av hans kolleger utdypet problemet. Det de alle har til felles, er at de peker på Nasjonalgalleriet som den opplagte løsningen på plassproblemet.

Hvorfor har Nasjonalmuseet et plassproblem? Sammenlignet med de gamle museene er det vesentlig mer plass til den faste samlingspresentasjonen i nybygget på Vestbanen. I det nå oppløste og nedlagte Museet for samtidskunst (1987–2017) hadde de ikke engang plass til en permanent visning av samlingen. Den delen av Nasjonalmuseets samling som kommer fra Nasjonalgalleriet har omtrent samme areal som i det gamle museet. Også i Kunstindustrimuseet hadde de omtrent samme plass til samlingen som kunsthåndverk og design disponerer i det nye museet. Arkitekturmuseets bygning, med Sverre Fehns vakre utstillingspaviljong, er fortsatt i bruk. Men dette bygget brukes nå til skiftende formål avhengig av de valg museumsledelsen tar.

[ Grayson Perry - klassebevisst fantasirikdom uten sidestykke (+) ]

I det nye museumsbygget er den klassiske kunsten og 1800-tallskunsten godt presentert – selv om det er gjort diskutable valg slik det fremgår av Steinar Gjessings gjennomgang. Munch-rommet, nasjonalromantikken og enkelte internasjonale storheter (her synes svakhetene og hullene i samlingen godt) er presentert slik det forventes. Og det er positivt at Nasjonalmuseets ledelse har lagt vekt på å vise samisk kunst og flere kvinnelige kunstnere, inkludert et eget rom for Harriet Backer.

Store deler av de andre avdelingene av museets mangfoldige samling lider under for lite plass. Det gjelder den moderne kunsten etter 1900, samtidskunsten etter 1960, og design og delvis kunsthåndverk. Så det er altfor mye som kommer dårlig ut i det nye museet. Vurdert opp mot de forventninger som er stilt, og – ikke minst – fremtidens utvikling, har museet flere svakheter, påpekt av Gjessing med flere.

Aller dårligst ut kommer arkitekturen. Bortsett fra et Sverre Fehn-rom og noen enkeltstående modeller, er arkitektur så å si fraværende i det nye museet. Nest dårligst fremstår presentasjonen av 1900-tallets designrevolusjon. Disse rommene er så overfylte at den ene gjenstanden slår den andre i hjel. I salen med utviklingen av etterkrigstidens design kan det se ut som museet er inspirert av Arbeiderpartiets slagord «Alle skal med». Det er vel og bra. Men utstillingen er overlesset. Presentasjonen i gamle Kunstindustrimuseet (1876–2016) var – etter min mening – bedre, mer pedagogisk og informativ, og langt mer elegant.

Det er enkelte ting som kommer godt ut også i denne avdelingen: Nyskapende, norske klesdesignere, dronningene Maud og Sonjas kjolesamling, og moderne kunsthåndverk er godt presentert. Det samme gjelder presentasjonen av verkstedet til den nyskapende møbeldesigneren Terje Ekstrøm. Og informasjons- og grafisk design blir for første gang vist på en god måte. Disse presentasjonene viser hvor bra det kunne blitt hvis resten av designsamlingen hadde fått like god plass.

Kunsten fra første halvdel av 1900-tallet, fram til tiårene etter andre verdenskrig, har flere hull og utelatelser. Det er også gjort gode valg, som at Hannah Ryggens tepper er gitt god plass. Samtidig ville større plass gjort presentasjonen av denne viktige perioden i utviklingen av norsk kunst langt bedre. Den samme svakheten kan heftes ved presentasjonen av samtidskunsten. Det er utmerket at Irma Salo Jægers poppregede skulpturelle lys- og rominstallasjon har fått et eget rom. Men at en så sentral kunstner (blant flere) som Frans Widerberg glimrer med sitt fravær er ille. At Odd Nerdrum bare er representert med et tidlig portrett er en annen kritikkverdig sak. At en hel generasjon med banebrytende fotokunstnere, inkludert Dag Alveng og Tom Sandberg, er utelatt, er intet mindre enn en skandale.

Den tidlige modernismen var full av «ismer», og museet skaffer seg et problem når det ikke bruker begrepet i informasjonstekstene. Denne delen av epokeinndelingene kunne trengt mer plass. Men, fordi dette er en avsluttet, historisk periode, er behovet for utvidelse av arealet i fremtiden begrenset. Da er det verre med samtidskunsten. Det er et felt der det stadig vil komme til nye uttrykk og unge kunstnere. På samme måte som design- og kunsthåndverksfeltet er samtidskunsten i stadig utvikling.

[ Det er grunn til å juble når Nasjonalmuseet endelig åpner (+) ]

Museets samling på disse områdene vil vokse jevnt og trutt i tiårene som kommer. Det innebærer at behovet for utstillingsareal vil vokse etter hvert som årene går. I designavdelingen har museet stappet inn altfor mye på liten plass. I samtidskunsten er problemet det motsatte: Der er presentasjonen luftig og oversiktlig, men utvalget er mangelfullt og fullt av huller. Begge disse delene er i konstant utvikling.

Ved åpningen viste museet 6.500 objekter. Det er under to prosent av museets rundt 400.000 gjenstander. Professor i kunsthistorie, Øivind Storm Bjerke, har foreslått at museet burde åpne magasinene for publikum, og at de luksuriøse kontorarealene kunne omgjøres til utstillingslokaler. Steinar Gjessing innledet Klassekampens rekke av artikler med en gjennomgang over fire sider 19. januar. Det var rystende lesing. Gjessings kritikk er mer enn et spørsmål om hvilken kanon som skal definere presentasjonen av samlingen. Den er også en kritikk av de kunstfaglige valg som er gjort i presentasjonen, i form av informasjonstekster og utelatelse av tradisjonelle isme-begreper. Han hevder at «Publikum tilbys kun et overfladisk, springende potpurri.» og at museet bedriver «namedropping»: I flere utstillingssaler fremstår kunstverkene «(…) som eksempler på noe publikum ikke får anledning til å oppleve». Utvalg og presentasjon overfor publikum er ikke bra nok.

Dermed kommer vi fram til de valg den sittende ledelsen har gjort. I det nevnte intervjuet (Klassekampen 25. januar) sier dagens direktør seg fornøyd med at de «har alle highlightene» og at «alle de kjente og kjære ikonene er med». «Vi er ikke enig i at vi ikke viser nok kunst.» sier hun. Når direktøren sier at hun ikke vil ha mer plass, kan hun også tolkes som at de valgene som er gjort er de udiskutabelt beste for lang tid fremover. I de fleste sammenhenger sier Karin Hindsbo at hun ønsker diskusjon velkommen. Men realiteten er at direktøren tilbakeviser innvendingene som er reist, og at hun dermed sementerer diskusjonen om kanon. Slik jeg leser direktørens uttalelser er det reelle innholdet at det ikke er behov for et større utstillingsareal nå, og at det heller ikke vil melde seg i fremtiden. Dermed stenger hun også muligheten for å ta Nasjonalgalleriet i bruk.

1. januar 2023 opphørte leieavtalen mellom Statsbygg og Nasjonalmuseet for det gamle Nasjonalgalleriet-bygget. Dermed har Nasjonalmuseet mistet disposisjonsretten til Nasjonalgalleriet. Men i Klassekampens intervju med direktør Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist sier Hindsbo dette: «Når det gjelder Nasjonalgalleriet, har vi alltid ment at bygget burde vært en del av Nasjonalmuseets portefølje, men det er ikke opp til oss å bestemme.» Hvis direktøren mener det, etter at museets leiekontrakt er utløpt, bør det være lov å innvende at hun burde vært tydeligere i sine uttalelser om Nasjonalgalleriet også på et langt tidligere tidspunkt.

[ Melankolsk og mesterlig film om Munch (+) ]

Unnfallenhet og mangel på tydelige standpunkt med hensyn til Nasjonalmuseets bruk av Nasjonalgalleriet har preget alle de fire direktørene i det samlede museets knapt ti år lange historie. Hindsbos forgjenger, Audun Eckhoff, ble kritisert for ikke å ha stått opp for Nasjonalgalleriet. Etter at han ikke fikk forlenget åremålet i 2017, spurte Aftenposten om han ikke hadde vært for passiv overfor sine sjefer, Nasjonalmuseets styre og kulturministeren. Han forsvarte sine handlinger, men sa samtidig klart fra: «Nasjonalgalleriet bør være en del av Nasjonalmuseet» var tittelen på essayet i en bok han bidro til.

Eckhoffs stillingtagen for Nasjonalgalleriet var beundringsverdig, men den kom altfor sent. Siden har ingen med avgjørende makt villet ta stilling til Nasjonalgalleriets videre skjebne. Siden Karin Hindsbo tiltrådte i juni 2017 har vi hatt fire kulturministre. Heller ikke Anette Trettebergstuen (AP) har greid å bestemme seg for hva Nasjonalgalleriet skal brukes til.

Det er på høy tid at kulturminister Anette Trettebergstuen anerkjenner Nasjonalgalleriets kulturhistoriske betydning og tar stilling til og utreder mulighetene for at bygget kan bli tatt i bruk til å vise Nasjonalmuseets samling av eldre kunst på nytt. I fjor leverte Sparebankstiftelsen DNB i samarbeid med Nasjonalmuseet en rapport med forslag til alternativ bruk av museumsbygget. I forbindelse med lanseringen tilbød Sparebankstiftelsen staten å bidra med 150 millioner kroner til rehabiliteringen av museumsbygget hvis det ble brukt til kunst. Tilbudet forutsatte et svar fra staten innen utgangen av 2022. Det kom aldri, og nå er både Sparebankstiftelsens og Nasjonalmuseets bånd til Nasjonalgalleriet brutt.

Rapportens forslag inkluderte ikke bruk av Nasjonalgalleriet til å vise Nasjonalmuseets egen samling. Det er, for øvrig, en løsning som en stor gruppe museumsentusiaster, idealister og debattanter, i tillegg til rekken av kunsthistorikere har slåss for i årevis. For dem som tenker at det er idiotisk å flytte ut og omrokere det nye museets samling, er det grunn til å minne om at en slik løsning ligger flere år fram i tid. Det tar tid å utrede og planlegge, og bygget må rehabiliteres før Nasjonalmuseet kan rykke inn. Innen det skjer kan behovet for større lokaler være prekært.

[ Hun har gjort det meste i norsk film og teater. Men Anne Krigsvoll hadde ikke trodd hun skulle få spille Edvard Munch (+) ]

Et annet aspekt ved denne diskusjonen ligger i finansieringen av Nasjonalmuseet. Kravet til egne inntekter har ført til enda høyere billettpriser og innskrenkede åpningstider fra nyttår. Det er ingen tidspunkter eller dager da det er gratis adgang for alle. Men billettprisene er bare én ting. Det har vært mye mer støy rundt sponsorpolitikken. Museet har fått massiv kritikk for sitt samarbeid med Fredriksen-familien. I tillegg til at de disponerer søylehallen i andre etasje, sponser søstrene Kathrine og Cecilie Fredriksen forskning og et utstillingsprogram i Lyshallen. Budsjettet for utstillingen med Laure Prouvost (som står til 12. februar) var på 20 millioner kroner, en enorm sum i norsk museumssammenheng. Det er til sammenligning flere millioner mer enn Haugar kunstmuseums totale driftsbudsjett i 2019. Slike sponsorbudsjetter er kanskje nødvendig for at Nasjonalmuseet skal hevde seg internasjonalt. Men det skaper også betydelige forskjeller internt. Den andre utstillingen som nå vises i Lyshallen, med den britiske keramikeren Grayson Perry (til 26. mars), nyter ikke godt av Fredriksen-søstrenes sponsormidler. Resultatet er at museet ikke tok seg råd til å lage en katalog til denne utstillingen.

Hva slags leder skal styret satse på for den første seksårsperioden med vanlig drift? Kunstfaglig eller administrativ ledelseskompetanse? Hvordan skal museets samling, formidlings- og forskningsoppgaver forvaltes? Og – ikke minst – hva skal lederen gjøre med museets plassproblem og den mulige bruken av Nasjonalgalleriet? Spørsmålene er mange, men det museet trenger nå er en leder som har et aktivt forhold til samtid(skunst)en, samtidig som vedkommende må kjenne norsk kunst-, arkitektur og designhistorie. Museet trenger en leder med gode samarbeidsevner som kan få de ulike delene av museets ansvarsområder til å trekke sammen, samtidig som ulikheter og mangfold skal balanseres.

[ Stemoren ble funnet død, og faren ble fengslet for drapet. Da var Lene Berg ni år (+) ]

Tverrfaglighet og spisskompetanse skal og må forenes for at museet skal fylle sitt samfunnsoppdrag. Ett eksempel finner vi i det nedlagte Museet for samtidskunst. De fylte sine utstillingsrom med varierte utstillinger av både norsk og internasjonal samtidskunst. De vekslet mellom forskningsbaserte, retrospektive utstillinger og nyskapende og aktuelle utstillinger med nyprodusert kunst. I programmet Nasjonalmuseet har presentert for sine fire første år i normal drift, er det bare én norsk samtidskunstner. A K Dolven får til gjengjeld stille ut i Lyshallen, men det skjer ikke før i 2025.

Spørsmålene ovenfor kan synes trivielle, men utfordringene strekker seg helt opp til ministernivå i Kulturdepartementet og regjeringen. Det viktigste problemet avslører en svakhet ved det politiske systemets vegring overfor det å ivareta de verdier som ligger i nasjonens historie. Det er vanlig å anta at politikere synes det gir mer prestisje å bygge og åpne nye bygg enn å ta vare på de gamle. Det er en holdning som er overmoden for revisjon. Og skal kulturministeren greie å gjennomføre det som er skissert her, bør hun se på de virkemidlene hun har.

Høyre-statsråd Linda Hofstad Helleland skiftet Nasjonalmuseets styre like før Hindsbo ble ansatt, da «alle» trodde at Eckhoff ville få fornyet sitt åremål. Venstre-statsråd Abid Raja byttet styreleder kort tid før stortingsvalget 2021.

Siden Nasjonalmuseet ble stiftet har ingen av de fire direktørene sittet mer enn én åremålsperiode. Ut fra pressemeldingen som ble sendt ut i forbindelse med Hindsbos avgang, kan styreleder Maria Moræus Hanssen tolkes å være kritisk til direktørens evne til å lede museet videre. Hun er sitert slik: «– Siden åremålsperioden nærmet seg slutten, var det naturlig at begge parter evaluerte og diskuterte veien videre. Vi var enige med Hindsbo om at vi innen utgangen av januar skulle ha tenkt gjennom veien videre på hver vår kant.» Den eventuelle skepsisen til Hindsbo betyr ikke at Moræus Hanssen er den rette til å finne etterfølgeren. Styrets leder og nestleder har begge næringslivsbakgrunn, og representerer høyresidens tro på at kulturlivet skal styres etter næringslivets prinsipper. Trettebergstuen har nå sjansen til å gjøre utskiftninger også i styret.

Ansettelsen av Nasjonalmuseets neste direktør er mye mer kompleks enn det næringslivets modeller kan løse. Kulturministeren og Nasjonalmuseets styre står overfor et verdivalg. Når lederen for den første ordinære driftsperioden skal ansettes, trenger Nasjonalmuseets styre klare signaler. Karin Hindsbo har ledet museet gjennom en komplisert og turbulent byggeperiode. Nå er det tid for å se etter andre kvaliteter.

[ En forestilling som får deg til å føle kjærlighet for både livet og døden (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Melankolsk og mesterlig film om Edvard Munch (+) ]