En gladnyhet om skjermtid?

I Dagsavisen 1. februar rådet forsker og professor Halla Bjørk Holmarsdottir foreldre til å droppe diskusjonen om skjermtid. Hun gjentar seg i Aftenposten 16. februar. Den 31. januar sa også professor Elisabeth Staksrud på Debatten i NRK: «Og vi ser også at for norske barn som bruker mest tid i Europa, de er også de som har det best. Og nå må man ikke misforstå, men dess mer tid de sier de bruker på skjerm, dess bedre opplever de at de har det. Og så har vi gode forklaringsmodeller på det».

Oi, tenkte jeg etter alt dette. Tenk om dette er riktig. Da kan jeg jo heve skjermforbudet hjemme, kjøpe smarttelefoner til ungene og gi dem fri tilgang, da. For så lenge vi prater om innholdet og støtter og forbereder dem, så er skjermtid faktisk bra.

Det ville gjort underverker for familiefreden mellom meg og ungdommene, for å si det sånn. Sekken med dårlig samvittighet over for mye TV og for at de yngre barna ikke har telefoner, kunne jeg også kaste på båten.

Det var like før jeg ropte halleluja.

Men jeg oppdaget fort at det var flere store «men» å ta stilling til før jeg kunne slippe jubelen løs og gå til innkjøp av smarttelefoner til gjengen.

I forskningen Staksrud og Holmarsdottir viser til, er det barn som selvrapporterer. Hvordan respondenter forstår spørsmålene er en utfordring i slike undersøkelser, men den blir ikke mindre når respondentene er barn.

Å trekke bombastiske konklusjoner så tidlig blir litt som da røykprodusentene, i sigarettenes spedbarnstid, slo fast at det var ufarlig å røyke.

Kristinn Hegna viste i en rapport fra 2006 – Nye tall om ungdom: Overrapportering av vold. Betydningen av spørsmålsformulering i to undersøkelser om vold blant ungdom i Oslo – at spørsmålsformuleringer ledet til overrapportering av vold blant ungdom, rett og slett fordi ungdommen ikke forsto konteksten slik den var ment.

Slik jeg leser Hegnas rapport, forstår jeg det dithen at overrapportering er et generelt problem med barn og ungdom som respondenter. Det er også en utfordring å tilpasse spørsmålene den språklige og kognitive horisonten som barn og ungdom befinner seg i.

Hva gjelder Staksruds og Holmarsdottirs forskning må en spørre seg: Hvor mye har barna egentlig forstått av setting og det de har blitt spurt om?

Årsakssammenhengen kommer heller ikke klart fram i forskningsartikkelen fra Milosevic, T., Bhroin, N. N., Ólafsson, K., Staksrud, E., & Wachs, S. (2022): Time spent online and children’s self-reported life satisfaction in Norway: The socio-ecological perspective.

Den viser at barn som er mye på nett også er lykkelige, men den viser ikke at det finnes en klar årsakssammenhengen mellom de to.

[ Skjermdebatten: Dropp diskusjoner om tidsbruk, råder forsker ]

Det er heller ikke av Staksrud eller i DigiGen utført en longitud studie, som følger barna over tid.

Barna i studien er spurt én gang, og slik vet en bare at på det tidspunktet de ble spurt, er de samme barna lykkelige som har mye skjermtid.

Men disse kan jo også score høyt på andre variabler, som likeså mye kan være årsaken til deres lykke.

En bedre vei å gå ville vært å undersøke respondenter i samme land, og deretter sammenlignet tilfredsheten deres over flere år. Og gjerne før og etter at skjermbruk skjøt i været.

En slik konklusjon ville jeg hatt større tillit til.

[ «Hvordan skal jeg klare å begrense barna mine sin skjermbruk?» ]

I DigiGen studiene er det kun 580 respondenter, og det er utført en salig blanding av kvalitative og kvantitative undersøkelser. En kan spørre seg om en i det hele tatt kan slutte fra utvalg til univers, når det finnes omtrent 70 millioner barn på det europeiske kontinentet og DigiGen kun har snakket med 580 av dem.

Konklusjonene i forskningen det er tale om virker i det hele som grove forenklinger av et komplekst tema.

Og både Staksrud og Holmarsdottir burde jo vite om havet av forskning som konkluderer motsatt.

To studier på barn og hjerneutvikling, publisert av henholdsvis ABCD Study og Psychology Today, viser for eksempel at skjermtid kan ha betydelig negativ effekt på barns hjerner. De viser at alt fra språkutvikling, tankearbeid, evne til empati, impulskontroll og evne til å resonnere blir påvirket av skjermtid. Og det er mange med dem.

Men verken Staksrud eller Holmarsdottir nevner at det finnes mye annen forskning som viser det motsatte. Ingen av dem utviser ørlite grann tvil før gullegget serveres. Ingen av dem sier at der forskningen spriker bør en jo forske mer, bredere og over lengre tid før en kommer med bastante konklusjoner.

[ «Jeg roper hurra for et kritisk blikk på skjermen. Samtidig ser jeg skyttergravene vokse seg høyere» ]

At barn og unge bruker timevis, hele arbeidsdager foran skjermen, er et temmelig nytt fenomen.

Å trekke bombastiske konklusjoner så tidlig blir litt som da røykprodusentene, i sigarettenes spedbarnstid, slo fast at det var ufarlig å røyke.

Konklusjoner som faktisk kan få alvorlige følger for barn. For hva om jeg ikke hadde følt behov for å undersøke nærmere, men bare svelget gladnyheten som god fisk, kjøpte inn smarttelefoner og slapp opp tidsbegrensningene?

Og så, om et par år sang et unisont forskningsteam at langtidsvirkningene er mer alvorlige enn først antatt: At barn blir deprimerte, får for lite søvn, dårlig hukommelse og dårlig konsentrasjon – kanskje til og med tynnere hjernebark av overdreven skjermbruk.

Det har skjedd før. Bare se på eksempelet med sigarettene.

Og til slutt, er det egentlig et mål å være så forbanna lykkelig? Jeg blir lykkelig av å spise sjokolade, men det betyr ikke at det er bra for meg å spise det ubegrenset, likevel.

Dagsavisen gjør oppmerksom på at det er gjort enkelte endringer i denne teksten: I en tidligere versjon var Halla Bjørk Holmarsdottir omtalt som «forsker og medieviter». Dette er nå rettet til «forsker og professor». Elisabeth Staksruds opptreden i Debatten på NRK 31. januar var opprinnelig parafrasert til: Dess mer skjerm dess lykkeligere er norske barn. Dette er nå endret til det konkrete sitatet: «Og vi ser også at for norske barn som bruker mest tid i Europa, de er også de som har det best. Og nå må man ikke misforstå, men dess mer tid de sier de bruker på skjerm, dess bedre opplever de at de har det. Og så har vi gode forklaringsmodeller på det». Forskningsartikkelen «Time spent online and children’s self-reported life satisfaction in Norway: The socio-ecological perspective» var først omtalt som en «rapport» skrevet av Elisabeth Staksrud, dette er nå endret til «forskningsartikkelen fra Milosevic, T., Bhroin, N. N., Ólafsson, K., Staksrud, E., & Wachs, S. (2022)». Videre er setningen «Hun viser videre at overrapportering er et generelt problem med barn og ungdom som respondenter» omformulert til «Slik jeg leser Hegnas rapport, forstår jeg det dithen at overrapportering er (...)» for å tydeliggjøre at dette er innleggsforfatters tolkning.

[ «Det er viktig å balansere skjermbruken med fysisk tilstedeværelse og skape kvalitetstid sammen» ]

[ Bukker norsk skole under nå som robotene kan skrive perfekte diktanalyser? Neppe, tror norsklærer Jan Eirik Paulsen ]