Når staten deler ut milliarder, må det prioriteres. Spillemidler er viktige penger for norsk idrett, men i dag går de mer til den som søkte først enn den som trenger det mest. Og ikke minst: I 2022 kan vi ikke lenger sponse idrettsanlegg som ødelegger miljøet, mens framtidas grønne anlegg venter bakerst i køen.
Idrettsanlegg er en grunnleggende infrastruktur for at barn skal kunne delta i gode idrettsfellesskap og ha en meningsfull fritid. I Oslo blir hvert eneste anlegg vi åpner fylt med aktivitet fra første dag. Statlige spillemidler er en viktig del av finansieringen, og bør fortsatt være et prioritert tiltak i den statlige idrettspolitikken.
Nå må ordningen fornyes. Den henger fast i en tid da anlegg i hele landet ble bygget av idrettslagene på dugnad, og da spillemiddeltilskuddet utgjorde en stor del av investeringen.
Slik er ikke realiteten i dag.
Tomtene er kostbare, det er kamp om arealer og det er dyrt å bygge. Andelen spillemidler per anlegg utgjør en liten del av finanseringen, selv om det selvfølgelig er kjærkomment. Det er sånn sett ikke spillemidlene som lenger er insentivet for anleggsbygging.
[ Jordmødrene som slutter: – Problemet er at vi ikke blir hørt. Vi blir faen ikke hørt (+) ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/MXQXFR7B4VFBDH7M7KHTZKIURM.jpg)
Kanskje bør ikke de maksimale tilskuddssummene for de ulike anleggstypene være endelige. De kan være en veiledning og en rettesnor, men beløpet må kunne justeres opp i høyt prioriterte prosjekter, eller i prosjekter som trenger ekstra finansiering for å kunne bli realisert.
På denne måten brukes midlene der de trengs mest.
Oslo Economics konkluderte i 2020, i en evaluering av tilskuddsordningen, med at ordningen har preg av å være en køordning, med begrenset grad av reelle prioriteringer. Nye søknader plasseres bak eldre søknader, uavhengig av om behovet for disse kan være større enn for de som allerede står i kø.
Det er kommuner eller ressurssterke idrettslag som får bygd anlegg. En utfordring er å fange opp behovene for de som ikke har sterke organisasjoner til å tale sin sak.
Oslo er et tydelig eksempel på det. I indre by ble det bygget altfor få flerbrukshaller gjennom 18 år med høyrestyre. Det er ikke fordi barn i indre by ikke trenger flerbrukshall, men fordi beslutninger ble tatt på bakgrunn av hvilke idrettslag som var ressurssterke nok til å stille krav til politikerne.
Vestkantklubbene sendte flere talspersoner og lobbyister til rådhuset, og det ga resultater i form av flere anlegg.
[ – Gutter og menn blir stilt i andre rekke ]
Nå teller vi antall barn og unge per anleggsflate i byområder, og prioriterer å bygge der anleggsdekningen er lavest. Behovsplan for idrett og friluftsliv er blitt et viktig styringsverktøy for kommunen, som sikrer bedre sammenheng mellom langtidsplaner og budsjett. Nå er det på tide å lage en nasjonal behovsplan for nye anlegg. En plan som legges til grunn for tildeling av spillemidler.
En fornying av spillemiddelordningen må også ta idrettens miljø- og klimautfordringer inn over seg. Det er helt bakvendt at det fortsatt gis tilskudd til anlegg med gummigranulat, når det er vår nest største kilde til utslipp av mikroplast, og pekes på som et enormt problem av Miljødirektoratet.
Nå må ordningen fornyes. Den henger fast i en tid da anlegg i hele landet ble bygget av idrettslagene på dugnad.
Anleggseiere som prøver ut miljøvennlige alternativer bør prioriteres over de som henger igjen i gårsdagens forurensende løsninger. Slik det er i dag er det utbygger som tar hele risikoen for å teste ut nye produkter, og man risikerer å sitte igjen med en bane som etter noen år ikke oppfyller kvalitetskrav og gir et dårlig tilbud spillerne. Det bør lages insentiver for å stimulere til raskere utprøving og utvikling av alternativer.
Mer overordnet bør staten også spørre seg: Er en stadig økning i antall nye anlegg det eneste målet? Det burde i større grad gis støtte til å ta vare på det vi allerede har, og der inngrepene i naturen allerede er gjort. Vurderingene burde også ta hensyn til den faktiske bruken av anleggene.
De fleste av Oslos anlegg brukes hele dagen og kvelden, og påføres langt større slitasje enn steder der det er færre folk per anlegg. Spillemiddelordningen bør i større grad støtte nødvendig rehabilitering.
Regjeringen har igangsatt en gjennomgang av spillemiddelordningen, og jeg er spent på hva som kommer der.
Det er på tide å få en spillemiddelordning som støtter framtidas løsninger, ikke gårsdagens.