Som organisert var jeg med i lønnskampen på 80-tallet, så krav om betydelig lønnsøkning er ikke noe nytt av året. Lederne av organisasjonene sier ved hvert oppgjør at «denne gangen er det vår tur», og de tafatte organisasjonene har stort sett diltet etter og godtatt oppgjør etter oppgjør.
Men la meg presentere noen myter om lektorlønnen.
Myte nummer 1: Utdanningsforbundets leder Steffen Handal sier at lektorer med eller uten tillegg tjener mindre enn andre akademikere med tilsvarende utdanning. Sannheten er faktisk at en seniorrådgiver i departementene eller direktoratene ofte ligger på omtrent samme lønn – litt mer eller litt mindre enn en lektor med eller uten tillegg.
Til sammenligning kan jeg opplyse at en universitetslektor i sosialt arbeid på Oslo Met har et lønnsspenn mellom 478.000 og 615.000 og en statsmeteorolog har omtrent det samme. Altså ca. 100.000 under lektorlønn.
[ Du vet han kameraten? Jeg kommer nok på det ]
Myte nummer 2: Lærerne har sakket akterut de siste seks årene. Ja, det har de kanskje sammenliknet med andre akademikere i kommunene. Men det gjelder ikke bare de siste seks årene. I masteroppgaven Lønnsutvikling for ansatte i skoleverket 1959 – 2007 (Aanesen, 2009) finner vi interessante opplysninger om lektorlønnen som viser at mindrelønnsutviklingen startet lenge før de siste seks årene og faktisk også lenge før KS tok over ansvaret for lønnen til lærerne i 2004.
I perioden fra 1959 til 1977 opplevde alle lærergruppene en betydelig reallønnsøkning. Spesielt godt ut kom lektorene. Senere ble det dystrere. Den positive trenden fram til midten av 1970-tallet ble avløst av en negativ trend for lærergruppene. Verst gikk det ut over lektorene, som opplevde en kraftig reduksjon i sin reallønn. Fra 1976 til 1996 opplevde lektorene en reduksjon i reallønn på hele 19 prosent.
[ Tvungent slør og tvungen lønnsnemnd ]
Myte nummer 3 er at KS gjør det vanskelig for lærerne å få mer lønn. Dette er ikke riktig, og dette har naturlig nok sammenheng med myte nummer 2 – staten var ikke noe bedre enn KS til å gi lærerne mer lønn. Staten er for øvrig motpart for gruppene universitetslektor og statsmeteorolog som nevnt under myte nummer 1.
Myte nummer 4 er at frontfaget er hellig og at en ikke kan gå utenom. Vi hører jo til kjedsommelighet, senest ved denne konflikten, at «det er partenes ansvar å komme til enighet». Men det er fullt mulig for politikerne å gripe inn med tiltak for å heve lærerlønnene, hvis de ønsker det. Men det ønsker de ikke, har det vist seg, i hvert fall ikke de siste årene.
Staten var ikke noe bedre enn KS til å gi lærerne mer lønn.
Under tarifforhandlingene i 2000 ble derimot inngått en treårig intensjonsavtale mellom lærerorganisasjonene og staten. Lærerne fikk gjennom denne avtalen – kalt Skolepakke I og II – økt lønn mot at arbeidstiden ble utvidet og undervisningstiden gjort mer fleksibel. Fra 2000 til 2003 hadde lærergruppene klart høyere lønnsvekst enn andre grupper i arbeidsmarkedet. I NOU.13 (2003) oppgis denne lønnsveksten til å være 23,5 prosent.
Myte nummer 5 er at flere lektorer vil slutte hvis de ikke får gjennomslag for høyere lønn. Det kommer aldri til å skje. Det kan kanskje skje i større byer der mulighetene for bedre lønnet arbeid kan være til stede, men lektorer rundt omkring i landet med 20–30 års fartstid og en årslønn på ca 700.000 velger nok å bli i skolen.
Mulighetene for den samme lønnen i andre næringer eller bransjer er faktisk ikke like gode rundt omkring i distriktene.
