Kommentar

Tvungent slør og tvungen lønnsnemnd

Håpløse kamper kan vinnes, både i norsk skole og Iran. Men det kan ta 40 år og enda mer.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ting tar tid. Det er kanskje om 30 år at de unge som nå kjemper sin kamp i Iran, vil få den friheten de har krav på. Ting tar tid, også når det kommer til kampen om bedre lønn til lærerne. Jeg vokste selv opp med en mor som streiket for lønna. Vi sang i kor rundt stuebordet: «Det er vinteren 88, det er lønnsstopp i vårt land. Vi krever bedre lønn og arbeidskår, det her går slettes ikke an».

Jeg ble glad og stolt av at ambassadøren vår ble kalt inn på teppet av iranske myndigheter. Jeg ønsker meg flere inn på teppet

Søndag sto vi atter og sang, denne gangen i regi av Amnesty. Da sang vi for friheten til det iranske folket. Det er noe rørende ved å samles på Eidsvolls plass og synge sammen. Rope slagord. Jeg fikk den samme følelsen av stolthet som jeg fikk av vennene til mamma som kjempa for høyere lønn. Det er noe håndfast i en tid der du lurer på hvorfor hudpleie engasjerer mer enn hudflerring.

Jeg føler meg krenka på vegne av læreren som har prøvd å si fra utrolig lenge, altfor lenge, om at de trenger et løft i lønn og levesett. Mange har påpekt før meg at streiken ikke rammet Oslo. Ingen barn av kjente Oslo-profiler ble berørt, og derfor brydde heller ingen seg om streiken der makta som regel bor. Så jeg føler meg også krenka på distriktenes vegne, der folk irriterer seg over at vi sier at makta er i hovedstaden – og at det stemmer. Makta lå i tvungen lønnsnemnd, den nedrigste måten å tape på.

Hva skal vi gjøre for at lærerne blir hørt? Det er seks år siden de ble prioritert. Det er uhørt. En adjunkt som har vært 30 år i yrket, sier til Utdanningsnytt at han vil få 2,5 prosent lønnsøkning med tilbudet fra KS. Det er ikke rart Steffen Handal er blitt likblek og har mistet smilet sitt for lengst. Det bør komme en opptrappingsplan for lærerlønna. Forslaget om at Staten bør være arbeidsgiveren for lærerne, vil kanskje gi fred i leiren? Lærerens lønn må være på linje med andre med lang utdanning. Alle kan ikke bli jurister eller økonomer og gå i dress på jobben.

Men så kom telefonene fra venner med barn som var støkk hjemme i streikekarantene og som var bekymra for barna sine. Vi så innslag om ungdom som var desperate etter å få møte andre unge. Vi forsto alle sider. Bortsett fra dem som ikke ville møte lærerne på deres krav. Så nå har vi gitt opp læreren, har vi ikke? For nå orker ingen å høre mer om lønna deres. Og var den egentlig så håpløs?

Litt som det kjempes for kvinner i Iran. Det kjennes håpløst for mange. Selv om det klippes hår og brennes hijaber. Kanskje fordi det skjer i et land vi alle hadde glemt litt? Selv da Salman Rushdie ble angrepet og nesten drept, brydde vi oss ikke om Iran. Vi bare ristet på hodet og tenkte «det landet der er så føkka».

Og det er et føkka land. Det vet vi, det ser vi nå. Men så skulle det altså bare en liten gnist eller et feilplassert plagg til før alt sto i fyr og flamme. Ikke at et drap på 22 år gamle Jina Amini er en liten gnist, men hvem skulle tro at dette kunne skje? Menn og kvinner som kjemper en vanvittig fin frihetskamp! Det er fantastisk.

Vi heier, vi deler alt vi får tilsendt, vi hashtagger og hjerter. Hvor blir det av de hvite feministene, spurte kloke Elham Bagehestan i podkasten «Hva skjedde» for Bergens Tidende. De hvite som kjempa for George Floyd og Black Lives Matters. Hun har rett til å føle seg krenka på vegne av sitt folk. Alle må være med og hjelpe det iranske folket. Det er et kvinneundertrykkende regime som praktiserer dødsstraff. Altfor mange har allerede dødd i denne kampen.

Vi hadde glemt hvor mange som bor i Iran. Hvor mange mennesker som faktisk kan gå ut i gatene og kjempe. Etter hvert som alle filmskaperne ble fengslet, var det ingen som kunne dokumentere hendelser i Iran. Plutselig er filmene der igjen. Ekte bilder av folk som står på alt de kan finne av høyder for å rope ut sin vrede og samle andre til kamp.

Vi har til og med vår egen stortingspresident som tør å si høyt hva han mener om sitt fødeland. Masud Gharahkhani er blitt internasjonalt kjent for å tvitre støtte til opprørerne. Fått unødvendig kritikk for at han gjør det i sin posisjon. Hvorfor skal ikke stortingspresidenten engasjere seg i menneskerettigheter og demokrati i andre land? Er ikke det et grunnprinsipp for en politiker?

Er det ikke deilig å ha en stortingspresident som ikke lager dyre garasjer eller gir seg selv bonus i form av leiligheter for å spe på lønna, men som står foran arbeidsplassen sin søndag ettermiddag og kritiserer et regime som utøver dødelig vold mot unge mennesker som bare ber om retten til å gå kledd som de vil og leve fritt? Jeg er stolt av en mann som tør gå så langt. Flere burde følge etter. Det er derfor noen klarer å sprenge grensene.

Lærerne må også kanskje gå lenger neste gang. Dette var bare den første gnisten som ble tent. Vi foreldre bør stålsette oss for neste runde. Selv om det er drit kjedelig med streik. For dette gjelder våre barn, alle barn i hele landet. Vi må huske at i stedet for å surne på neste streik, skal vi heie på læreren. Vi vil ha lærere som kan sine fag og som ikke rømmer fra yrket sitt. Vi vil ikke ha studenter som er under utdanning for helt andre yrker. Dem er det nå mange av i skolen.

Lærere er også rollemodeller, slik vår stortingspresident Masud er. Jeg ble glad og stolt av at ambassadøren vår ble kalt inn på teppet av iranske myndigheter. Jeg ønsker meg flere inn på teppet.

Les flere tekster av Sigrid Bonde Tusvik

Det er som regel de lærerne som bryter normen, som blir huska som de gode av elevene sine. Lærerne må tørre å gå for langt for saka. Bli inspirert av videoen der vi kunne se en haug med unge kvinnelige studenter kaste ut lederen på universitetet sitt. Jentene gikk både med og uten hijab – deres frie valg i skolegården. Kamper må kjempes over tid, selv om det sier sitt når sanger sunget på 80-tallet er like aktuelle 40 år seinere.

Den unge iranske mannen Shervin Hajiaghapor fikk stengt ned sin instragramkonto denne uka for å synge ut. Låten er blitt et symbol i denne frihetskampen. Det er en sang vi alle burde kunne synge med på og få på hjernen slik at vi fortsatt vil huske den om 40 år. Slik vi skal huske Jina Amini.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen