Karpevisjon

For omtrent tjue år siden ble to norske tenåringer fra Tigerstaden forent av sin lidenskap for musikk. Til tross for at de var rake motsetninger, delte de en felles skapertrang og en drøm og visjon som siden har holdt dem sammen.

Hadde rapduoen Chirag Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid latt seg stoppe av ulikhetene seg imellom, barrierene de har møtt, de lave forventningene, blodslitet, nederlagene eller janteloven, hadde vi ikke hatt noe Karpe å snakke om i dag.

Når de nå hylles og roses nasjonalt og internasjonalt for den umulige bragden det er å fylle Oslo Spektrum til randen ti ganger, har de tilbakelagt en helt vanvittig reise. All heder og suksess til tross er det fremdeles en del som ikke helt forstår eller begriper denne «Karpefeberen». Enkelte ser på noe av musikken deres som hån eller ren provokasjon, mens andre synes de bare er litt «for mye», overhypet og oppskrytt.

Jeg ville kanskje tenkt i samme baner om ikke tenåringsdatteren min hadde introdusert meg for musikkuniverset deres for 14 år siden. Det tok tid, men da jeg begynte å «lytte» slo det meg hvor dypt tekstene egentlig stakk.

[ Se bildene fra Karpe i Oslo Spektrum ]

Språket og ordene traff som en pisk, fikk meg til å huske følelsene og tankene jeg hadde selv i oppveksten. Det å føle seg sønderrevet av press og forventninger, manøvrere på en stram line. Bli fremmedgjort når alt man vil er å høre hjemme. Hver låt, hvert album fra «Glasskår» til «Omer Sheriff» forteller en historie.

Dette er deres historie.

Musikken deres handler likevel om mer enn oppvekst, kulturkrasj, rasisme og utenforskap. De skaper musikk om ting som berører og angår oss alle. Om samfunnet, livet, kjærligheten, troen, tvilen og den verden vi omgis av. Og aller mest handler den om håp.

De har delt raust fra sine egne liv, gjort seg sårbare, formidlet nakent og ofte brutalt ærlig.

Noen mener gamle Karpe var bedre. Før de lagde «sirkus» og var «så politiske». Jeg hadde forstått en slik tilnærming om den var basert på kjennskap og innsikt i den personlige og musikalske reisen deres. De har delt raust fra sine egne liv, gjort seg sårbare, formidlet nakent og ofte brutalt ærlig.

Det har hatt en høy pris, men til gjengjeld gitt dem deres eget særegne uttrykk og identitet. Chirag og Magdi har aldri vært noe annet enn tro mot seg selv og musikken de lager.

To guttunger, en norsk egypter, en norsk inder er nå blitt to unge voksne menn som har vokst på sin livserfaring og fått enda flere perspektiver. Deres siste album «Omer Sheriff» viser dette enda tydeligere.

Når de innleder låten «Baraf/Fairuz» med en video og Yohan Shanmugratnams tekst, åpner de for flere perspektiver og bygger bru mellom flere generasjoners virkelighet. Det reflekteres over foreldrenes og besteforeldrenes rolle. Den generasjonen som representerer røtter.

Hvem knytter oss til historien når de forsvinner?

Det er derfor ikke så rart at akkurat denne låten beveger så mange bindestreksnordmenn. Strofene i «Baraf/Fairuz» er en samtale som lager ekko. Det er vanskelig å beskrive: «Brune føtter rett i baraf» er kampen om tilværelsen. «Hvorfor går du og får diabetes», «Hvorfor går du og får høyt blodtrykk» – angsten for å miste det som representerer trygghet og «hjem». «Baba, jeg er ikke et fyrtårn. Jeg har bare diskolys på.» Følelsen av at man ikke når opp til foreldrenes forventninger, lever en løgn.

[ Karpe X 10 i Oslo Spektrum: Et helt samfunn på scenen ]

Karpe er mye mer enn musikk når de samler en hel verden på scenen. De gjør dette gjennom scenografien, gjennom instrumentene, de ulike artistene, danserne og ikke minst klærne. De evner å fortelle, løfte, inkludere og skape sin egen virkelighet. Alt dette i en tid med sterke splittende og polariserende krefter.

Det er nettopp dette som gjør at hårene i nakken reiser seg når Chirag og Magdi åpner konserten med en stille, lang og broderlig omfavnelse på scenen. Visjonen trer fram, spesielt hvis man også har fått med seg filmen deres «Vegg vegg vegg».

Omfavnelsen er ingen gimmick. Den er et tydelig symbol på den drømmen de har hatt med seg gjennom tjue år. Et bilde som forteller at det går an. Det er mulig å forenes tross ulikheter og meningsforskjeller.

Det er mulig å skape noe helt unikt, sammen.

[ Karpe-fotograf: – Foreldrene mine ville at jeg skulle jobbe med medisin eller bli advokat ]

Chirag sa noe i «Vegg vegg vegg» som festet seg hos meg. Det var noe i duren: «Det vi trenger er en motorvei som går begge veier, ikke en bro». Klokt sagt, for på bruene kan vi møtes. Den brede veien i begge retninger er det som skaper en endring og en bevegelse.

Derfor er det noe grandiost og historisk som skjer når to oslogutter, en norsk hindu og en norsk muslim, står på Norges største scene og et fullsatt Spektrum synger samstemt av full hals.

Akkurat da kjennes deres musikalske omfavnelse. I det øyeblikket føles hele verden forent. Det gir håp.

«Jeg feirer jul, divali, hanukka og Ramadan

For sånn jeg ser det bor alle mann i samme land

Og spør du meg så burde alle prate samme språk

Og ikke bare bo i samme gate, men i samme kåk.

(Karpe Diem, «déjà vu» 2006)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen