Oslo

Hva skal Kaja bli? Det skal hun finne ut av nå

Michael «Mike» Angeles er Karpe-fotografen som har fulgt drømmen om å åpne ny restaurant. Jeg lurer på om alle kan oppnå drømmen sin, og hva om man ikke har noe drøm?

Må man brenne for det man jobber med? Hvordan finner man ut av hva man skal bli? I sommer har jeg prøvd å finne ut av akkurat dette! Jeg har snakket med seks forskjellige folk, i håp om å få noe råd og tips om hva jeg skal bli når jeg blir stor.

I denne episoden har jeg snakket med fotograf og producer Michael Angeles, også kjent som Mike! Han er kanskje mest kjent som den tredje delen av rap-doen Karpe, da han har vært deres fotograf i over ti år.

Føler du deg som en kjendis?

– ­Nei, men jeg syntes det er lættis da! Jeg føler meg absolutt ikke som en kjendis. Men jeg skjønner at folk har fått med seg navnet fordi jeg jobber med en del store navn. Så det er stas da.

Hvis vi går litt tilbake, så var ikke din plan å bli fotograf?

– Nei, absolutt ikke. Jeg kommer fra en filippinsk familie. Min mor og far møttes i Norge, men bodde på filipinene da de var små. Der hadde de ikke så veldig mye, og skole var veldig, veldig viktig. Det var veldig press hjemmefra. Jeg skjønner det, de hadde ingenting. For dem har det ikke vært å jobbe for en passion, men å jobbe for å leve.

– Så de ville at jeg skulle jobbe med medisin eller bli advokat, du vet, sånne type «cred-jobber». Det var ikke helt meg, men jeg var enig om at man skal ta en utdannelse. Jeg er veldig glad i basket og trodde at jeg skulle bli profesjonell basketballspiller. Men jeg skjønte at jeg ikke var god nok. Da tenkte jeg, kan jeg ikke bli fysioterapeut for et sånt lag? Så jeg kunne kombinere drømmen med den sikre jobben som foreldrene mine ville ha. Så da ble jeg fysioterapeut.

– Det var sånn jeg møtte Karpe og. Jeg flytta til Elverum, der hvor jeg var fysioterapeut. Også så jeg første dagen at Karpe skulle holde konsert i nærheten. Jeg vet ikke om dere husker men på Facebook før så hadde de ikke DM, du skrev bare på veggen til folk. Så jeg bare skrev til Chirag: kan jeg få listeplass. Også da tok jeg bilder, også syntes han de var kule.

– Så når jeg flytta til Oslo og ikke hadde fast jobb som fysioterapeut, så skulle de tilfeldigvis starte å lage den «Kors på halsen, ti kniver i hjerte, mor og far i døden»-albumet sitt. Og da trengte de noen til å dokumentere det. Og da startet det!

Men hva om jeg ikke har en drøm?

– Det er også helt greit, du trenger ikke det! Jeg syntes det er gøy å drømme. Jeg syntes det er veldig gøy å være i et land der hvor de tillater deg å drømme.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen