De fleste av oss mennesker er opptatt av rett og urett. De fleste av oss tar for gitt at likeverd handler om likhet i verdi. Men er det likevel slik at vi stilltiende tåler at noen er likere enn andre?
Retten til å bestemme over eget liv er en grunnleggende menneskerettighet. Denne retten er nedfelt i lover og regler – og har strenge rammer for når retten kan fravikes. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) slår i en ny rapport fast at mange personer med utviklingshemming ikke har denne grunnleggende retten til å bestemme over eget liv.
Personer med utviklingshemming er ofte avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester for å leve selvstendige liv og være aktive medborgere i samfunnet. LDO rapporterer at utforming og organisering av tjenestene begrenser selvbestemmelsesretten; personer med utviklingshemming har mangelfull deltakelse og medvirkning i eget liv.
Ombudet oppsummerer noen sentrale funn i rapporten:
• Kommunene bruker i liten grad lovbestemmelsene som skal sikre individtilpasning av tjenester.
• Utviklingshemmede har liten eller ingen påvirkning på hvor de skal bo – eller hvem de skal bo sammen med.
• Behovskartlegging fremstår som mangelfull – noe som gir standardiserte tjenester.
[ Kommentar: Det ble for tøft å kombinere leder- og mammarollen ]
Rapporten viser at helse- og omsorgstjenester utformes med fokus på kostnadseffektivitet, uten at menneskerettigheter regulert i norsk lovverk og internasjonale konvensjoner ivaretas. Lovverket og menneskerettigheter brytes, urett mot personer med utviklingshemming begås – av det offentlige.
Det er alvorlig. Tåler vi det?
Menneskerettigheter gjelder alle. Men samfunnet har bestemt at noen grupper har særskilte rettigheter, fordi de er utsatte og sårbare. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) presiserer og utdyper hvordan menneskerettighetene skal forstås for personer med nedsatt funksjonsevne.
Prinsippene i CRPD er respekt for menneskers iboende verdighet, uavhengighet og individuell selvstendighet med rett til å treffe egne valg. Konvensjonen presiserer særskilt at personer med utviklingshemming skal kunne leve og bo i samfunnet med de samme valgmuligheter som alle andre.
Det innebærer at samfunnet skal tilrettelegge for at personer med utviklingshemming skal kunne bruke denne rettigheten, og bli inkludert som aktive medborgere i samfunnet.
De nedslående resultatene i rapporten fra diskrimineringsombudet er ikke i samsvar med disse grunnleggende rettighetene. Tjenestetilbudene utformes som standardiserte tjenester, og tar ikke nødvendig hensyn til forskjellighet og individuelle ønsker.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel ]
Kommunene ser med åpne øyne bort fra retten til å være en aktiv medvirker og deltaker i eget liv. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om de som setter rammer for tjenestene har nødvendig kunnskap om hva som skal til for at personer med utviklingshemming kan leve selvstendige liv og delta aktivt i samfunnet.
Vi er alle medborgere. Medborgerskap er i tråd med menneskerettighetene, ved at alle borgere er unike med en iboende verdighet. Medborgerskap for sårbare grupper i kommunale helse- og omsorgstjenester ivaretas ved at tjenestemottakers ønsker og ytringer anerkjennes, og gis betydning i hverdagen. Retten til å gjøre egne valg og være en aktiv samfunnsborger krever noen ganger at muligheten til å ta disse valgene blir gjort tydelige og forståelige.
Reell mulighet til medvirkning i beslutninger om eget liv forutsetter tilstrekkelig støtte til å utøve selvbestemmelse. Dette er tydelig presisert i veileder til helse- og omsorgstjenester. Personer med utviklingshemming må gis nødvendig opplæring i retten til å medvirke i eget liv, eksempelvis gjennom beslutningsstøtte og anerkjennelse av handlingskompetanse.
Likeverdige tjenester og tilbud fordrer ulikhet i utforming av tjenester – som at det tilrettelegges for beslutningsstøtte slik at personer med utviklingshemming kan utøve sitt medborgerskap i praksis.
Likhet for loven gjelder alle, uansett funksjonsnivå. Rapporten fra diskrimineringsombudet viser at kommunene i stor grad utøver ulikhet gjennom ikke å ta hensyn til utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse og medvirkning.
Kommunene ser med åpne øyne bort fra retten til å være en aktiv medvirker og deltaker i eget liv.
Jeg utdanner morgendagens vernepleiere. Mange vernepleiere arbeider med mennesker som i liten grad er i posisjon til å hevde sine rettigheter, det gir oss et særlig ansvar for å være talsperson for å ivareta rettigheter og verdig omsorg. Det er en ambisjon å utdanne engasjerte og reflekterte vernepleiere som tør å si ifra når de opplever at menneskeverdet blir krenket.
Nå sier jeg ifra om at personer med utviklingshemming blir krenket. Av det offentlige. Det er i beste fall en urett. I verste fall er det systematisk diskriminering.
Det skal vi ikke tåle.
