I sommer skapte emiren av Qatars 123 meter lange yacht til fem milliarder kroner oppstyr i Kristiansand. I London og andre storbyer lar oligarker av ulikt opphav eiendommer til utenomjordiske priser stå tomme. De rikeste kjøper fotballag, bygger romskip og sysler med planer om egne fremtidsbyer.
Stort sett har de et privatforbruk det trengs et boligfelt eller flere for å matche.
Her hjemme suser en og annen riking av gårde i privatfly og idiotiske sportsbiler, eller bygger hytter på mange hundre kvadratmeter. Men stort sett holder de lav profil. De smarteste skryter av nordiske verdier i arbeidsliv og samfunn, mens formuen vokser fortere enn forbruket strekker til.
Dette er en arv fra forrige århundres overenskomst mellom stat, fagbevegelse og kapital, også kalt klassesamarbeid. Vi er i samme båt, liksom. Sitt stille i den. Er du rik, bør du kjøre brukt Mercedes og legge villaen til strøk med mye vegetasjon.
[ De rikes forbruk er en luksus det bør bli stadig vanskeligere å unne dem ]
Systemkritikk er ikke nordmenn flest opptatt av. Vi finner det riktignok underholdende at stortingspolitikere blir tatt med bukser og skjørt nede fordi de trodde kreativ bruk av pendlerfradrag var sånt som alle gjorde.
At lønna deres nærmer seg dobling av en gjennomsnittsinntekt, får noen sekunders oppmerksomhet før det blåser over. Akkurat som når toppledere mumler skamfulle bortforklaringer om gasjer og bonuser nok til å sysselsette håndfuller av sykepleiere og industriarbeidere.
Det er flaut mens det varer. Men snart er alt glemt, og du beholder pengene.
Vi reagerer heller ikke så mye når aksjeforvalter Jan Petter Sissener, laksemagnat Gustav Witzøe, skipsmegler Peter M. Anker og gründer-milliardær Hilde Midthjell advarer om skattenivået, slik John O. Egeland påpeker i Dagbladet 29. juli, mens vi andre får juling av inflasjon, rentehopp og energipriser som politikerne ikke makter å fabrikkere gode nok pseudo-årsaker til.
Noen dager tidligere (26. juli) grep Eirik Riis Mossefinn i Dagsavisen fatt i rikingenes omfattende klimaavtrykk. Mossefinn ønsker å gjøre oss «bevisste på hvilken makt de rike storforbrukerne sitter på i klimakrisens tid».
Det kan vise seg vanskelig. Vi rister på hodet av milliardærenes grandiose skattekrumspring, eiendomskjøp og sløsing, men glemmer og tilgir fort.
[ Elin Ørjasæter om venstresida: – Jeg hater den selvgode moralismen (+) ]
Hva skyldes det at vi snakker foraktelig om offentlig forvaltning, akademikere, kulturelite og politikere i lunsjpausen, i stedet for å bli forarget over de superrikes grep om ressurser og makt? Et overordnet svar er at mennesker alltid har vært fascinert av rikdom, styrke og makt. Flokkdyrinstinktet gjør at vi underordner oss ledere, og de rike er på ulike vis og i ulik styrke ledere og beslutningstakere.
Går vi nærmere innpå, opprettholder holdninger og oppfatninger toleransen for pengeelitens trygge posisjon og velbefinnende. Gjennom media, skole, oppdragelse og propaganda har de fleste internalisert memer eller forestillinger som lar de superrike holde på som de gjør:
1) Det er ufint å misunne folk. (Ref. Bibelen 2. Mos 20:17).
2) Rike mennesker har jobbet knallhardt for suksessen, med unntak av arvinger, kanskje. Et yndlings-meme hos de rike selv.
3) Mange bærer på en drøm om sjøl å bli rik, en drøm i nær slekt med den amerikanske drømmen, supplert med klausulen om at du må ville det sterkt nok.
4) De rike skaper arbeidsplasser og innovasjon. En falsk naturlov, som går ut på at rikinger dytter penger dit de gjør samfunnsnyttig innsats.
5) Folk må gjøre som de vil med eiendelene sine. Handler ikke liberalt demokrati om å gjøre som du selv vil? Riktignok uten å skade andre. Det er her det blir litt vanskelig, jevnfør Kardemommeloven.
6) Rikdom drypper ned (trickles down) på vanlige folk, til slutt de fattigste. Forestillingen er i slekt med punkt fire, og er grundig tilbakevist av blant andre David Hope og Julian Limberg i deres studie av skattekutt de siste femti årene.
7) Superrike mennesker er filantroper. Se på Bill og Melinda Gates, som utrydder malaria på egen hånd, demokratibyggeren George Soros, klimaforkjemperen Michael Bloomberg, til og med Zuckerberg. Og her hjemme? Olav Thon, ikke sant, han skal gi vekk alt til allmennytte. Og en haug med andre som gir til menigheter, tenketanker og politiske partier (mest på høyresida, men det var ikke poenget her).
8) Profitt skaper effektivitet. Greed is good. Gjelder både private og statlig eide selskaper. Rike eiere av helsebedrifter og barnehager skaper bedre tjenester. Samt mangfold og valgfrihet, ikke sant? Velg Go Ahead på Sørlandsbanen i stedet for ... glem det.
9) Er det så farlig at vi har rikfolk, da? Det kommer mye leit ut av rikdom også. Det har vi lært av eventyrene, litteraturen og TV-seriene.
10) Vil du ha kommunisme? Nei? Så hold kjeft. There is no alternative, sa Margaret Thatcher.
Stadig mer av verdens velstand akkumuleres av et fåtall rike, les bare årets World Inequality Report. Deres livsstil og ressursødende profittjakt kan ikke ignoreres.
Til kamp mot mytene!
