Mens hetebølge etter hetebølge slår innover europeiske land, reiser nordmenn nedover kontinentet ved hjelp av maskinene som er med på å skape varmerekordene. De møtes på flyplassen, den urbane MDG-velgeren og den klimaskeptiske Frp-sympatisøren. En ferie-forbrødring blant sikkerhetskontroller, overprisa bagetter og lyden av avganger som annonseres over lydanlegget. I det kaotiske mikrouniverset flyplassen er, står de side om side og venter på å reddes fra en skuffende norsk sommer, og om tre timer stige ut i 40 grader celsius.
Det er lett å moralisere over dette, fordi bildet fungerer som et slående symbol på korttenkt og langreist egoisme. Som verdens aristokrater tar vi for oss av verden, vi fråtser i ferielandenes kultur og klima, uten tanke på at våre vaner er med på å gjøre deler av verden ubeboelig. Men en slik moralisme er ikke bare politisk impotent – den er også feilrettet.
For vi kan ikke snakke om klima og forbruk uten å snakke om hvem det er som forbruker mest og verst. Aristokratenes aristokrater. For et par uker siden intervjuet Klassekampen den franske økonomen Lucas Chancel. Resultatene fra Chancels undersøkelser av klimaavtrykk og sosial ulikhet er klokkeklare: De ti prosent rikeste europeerne slipper ut seks ganger så mye CO₂ som de femti prosent fattigste europeerne. Og mens de minst bemidledes utslippsnivå synker, skyter de ti prosent rikestes utslippstall i været.
Ideen om at rike kjøper seg gode klimaregnskap, er altså en illusjon. I motsetning til de femti prosentene med lavest inntekt og utslipp, kan de gjøre det. Men de velger annerledes. Som Petter Stordalen, hvis privatfly er det privatflyet som har hyppigst avganger i Norden.
Hva skal samfunnet gjøre med de rike? Den mest åpenbare løsningen på de ti prosent rikestes destruktive klimapåvirkning er selvsagt jevnere fordeling. Færre milliardærer og millionærer vil gi mindre luksusforbruk. Men pendelen svinger i motsatt retning. Og mens vi venter på sosial utjevning, må vi sette i gang med redningsoperasjonen. Chancels tall viser hvorfor klimakrisen krever at vi tenker annerledes om forbruk og frihet. For hvilken rett og hvilken frihet skal de rikeste ha til å forandre og ødelegge livsgrunnlaget til resten?
Vi regulerer og forbyr allerede handel vi mener er skadelig og står i fare for å frarøve andre mennesker liv eller frihet – som rus, sex og våpen. For forbruk og handel er ikke et privat anliggende, men noe sosialt. Hva hver og en av oss bruker penger på har konsekvenser for andre mennesker. Og jo mer penger, jo mer makt. Denne makten, denne friheten til å leve luksusliv, bør begrenses for å redde friheten til å leve vanlige liv.
[ Tyskland: – Klimakrisen er verdens største sikkerhetsproblem ]
Vi bør også tenke lenger enn bare å peke på klasseblinde avgifter. Økte avgifter på flyreiser vil ikke hindre Petter Stordalen å fly jorden rundt. Det vil istedenfor begrense mulighetene for vanlige familiers ferieturer, studenter som skal til en begravelse i hjembyen eller mennesker med røtter i utlandet som vil besøke sin familie. Det er ikke en sosialt bærekraftig løsning å tvinge familier til å være turister i egen by, mens den økonomiske eliten kan fly over Atlanteren for fire dager med materiell og kulturell shopping.
Men kunne vi ikke satt et tak på antall flyturer? Forby privatfly? La husholdninger kun eie to ferieboliger? Ved jevne mellomrom kommer det opp forslag som dette. MDG har tidligere foreslått å ha et kvotesystem for fly – nærmest som en form for rasjonering. Rødt ønsker å forby privatfly i Norge. Ikke overraskende avfeies forslagene like fort som de kommer på bordet. Blant annet skrev Dagbladet på lederplass at sistnevnte forslag er «symbolpolitikk», og konkluderte med at «utslippene må ned, fra fattig og fra rik». Dette viser en mangelfull forståelse av situasjonen. Å forby privatfly vil selvsagt ikke alene redde jorden og bringe klimaharmoni. Men det er et reelt forslag som både vil ha en positiv klimaeffekt, og signalisere at pengemakt ikke betyr at det er fritt fram for å forbruke og forurense.
[ Hvordan skal Norge bli et foregangsland for klima når en million av oss er klimafornektere? ]
«Å få ned utslippene til de aller rikeste bør kort sagt være en topprioritet for vestlige politikere», mener nevnte Chancel. Dette handler selvsagt om mye mer enn privatfly – det er hele livsstilen som må legges om. Å tro at de vil gjøre det av ren godvilje er naivt. Poenget er ikke at politikerne nødvendigvis skal innføre et tak for antall flyginger, biler i garasjen eller hytter på fjellet og ved sjøen. Poenget er at situasjonen er så kritisk at det kreves nye tanker om hvor fritt de aller rikeste skal få lov til å bruke pengene sine. Vi kan derfor ikke drepe disse ideene før det har blitt noen reell debatt om dem. Det er politisk og intellektuell latskap.
Det er også verdt å merke seg at det er MDG og Rødt som har foreslått tiltak som skal regulere tilgangen på flyturer. De to partiene går hverandre ofte på nervene i klimadebatten: Rødt over MDGs klasseblindhet, MDG over Rødts folkelige populisme. Men denne typen ideer er nettopp den type som, i likhet med grønne industriløft, bør kunne forene klimaengasjert middelklasse og industriarbeidere.
[ Overbefolkning er den største årsaken til klima- og naturkrisen ]
Samtidig vil streng regulering av luksusforbruk kunne endre hvordan vi diskuterer klima og individets ansvar. Begreper som kjøtt- og flyskam vitner om en avpolitisert debatt om klima og forbruk. Forbruksmønstre har blitt enkeltindividets personlige ansvar, hvor vi må kjempe mot, benekte eller fortrenge en gnagende dårlig samvittighet over å oppføre oss som de forbrukerne vi opplæres til å bli. Men ved å tenke nytt om hvilke muligheter vi har til å regulere reiser og annet forbruk, løfter vi spørsmålet fra å være enkeltindividers ansvar til å bli et samfunnsansvar. Det gjør oss bevisste på hvilken makt de rike storforbrukerne sitter på i klimakrisens tid. Ved å diskutere forbruk som en del av samfunnets interessekamp, vil vi kunne bestemme hvilket spillerom enkeltpersoner med økonomisk makt skal ha for å avgjøre livsgrunnlaget til resten av oss.
For å komme hit, kreves det bevissthet om at verken frihet eller forbruk er noe privat. Og at de rikes forbruk er en luksus det blir stadig vanskeligere å unne dem.
