Svartmaling av norsk ruspolitikk

I fredagens utgave av Dagsavisen konkluderer Arild Knudsen med at ungdommen skal reddes ved å slippe fri flere rusmidler. Helt ulogisk. Han advarer samtidig mot dem som skyver ungdom foran seg! Temmelig frekt.

Jeg må hente litt hjelp fra det engelske språket for en mest mulig presis kommentar: «If it ain’t broke, don’t fix it».

På godt norsk: Det er ingen grunn til å tukle med det som fungerer. Eller for å bruke et bilde: Man trenger ikke rive både grunnmuren og første etasje for å pusse opp et soveværelse i andre etasje.

Her er vi ved kjernen. Arild Knudsen er blant dem som ønsker å rive hele huset og lage et helt annet byggverk. Det er greit, men det er ikke begrunnet i en faglig og politisk vurdering av tiltak og resultater, men ideologisk begrunnet.

Jeg har fulgt FNs narkotikadebatter veldig tett gjennom det siste tiåret. Har hørt alle verdens land snakke i hundrevis av timer om hva de gjør og tror på. Jeg kan ikke forstå annet enn at norsk narkotikapolitikk står seg veldig godt internasjonalt, og vi har gode resultater nasjonalt. «It ain’t broke».

Det lave forbruket gir en enorm helsegevinst som ikke kan oppnås på andre måter.

Norsk narkotikapolitikk bygger på samme tilnærming som UNGASS-dokumentet fra 2016 og er helt i tråd med anbefalingene derfra. Vår politikk er bred, balansert, helseorientert og med vekt på forebygging, tidlig innsats, behandling og rehabilitering. Vi ligger helt i front internasjonalt når det gjelder forebygging.

Tidlig innsats er en integrert del av barnepolitikken, sosialpolitikken, skolepolitikken. Vi har et bredt og godt utbygd behandlingsapparat. Og vi har mange typer helsehjelp å gi dem som blir skadd.

Det betyr ikke at alt er på stell. Vi kan forbedre oss på mange områder. Da må vi jobbe etter tre strategier: Gjøre mer av det som funker. Forbedre det som ikke funker så bra. Og fylle igjen hullene i politikken. Dette er oppspill til en mer konstruktiv politisk dialog enn å rive ned huset: Hva er det som ikke funker godt nok, og hvordan kan vi forbedre dette?

[ Leder om rus: Dagens situasjon med juridisk uklarhet er uholdbar ]

Utfordringen er at vi gjennom noen år nå har vært vitne til en systematisk svartmaling av norsk narkotikapolitikk. Det er skapt et vrengebilde som mange politikere og mediefolk ikke har hatt kunnskap eller mot til å avsløre: Ingenting funker. Alt er galt. Vi er verstinger. Ingen får hjelp, det vi gjør er å jage og fengsle ungdommer. Vi er en internasjonal sinke. Vi må gjøre noe helt annet.

Dette stemmer rett og slett ikke.

Det kanskje viktigste resultatet er at vi har lav aksept for illegale stoffer i befolkningen og en tilsvarende lav andel som bruker slike stoffer. Noen ganger er det en fordel å ligge nederst på tabellen! I europeiske ungdomsundersøkelser er vi blant landene som har absolutt lavest andel narkotikabrukere.

De færreste unge velger å prøve, og av dem som prøver, blir det med forsøket for de fleste.

Dette lave forbruket gir en enorm helsegevinst som ikke kan oppnås på andre måter. Den som ikke bruker, påfører verken seg selv eller andre narkotikaskader og frister heller ingen andre til å eksperimentere. Det at 95 prosent av verdens befolkning og de fleste her til lands velger å avstå fra narkotikabruk, er selve diamanten i narkotikapolitikken.

Førsteprioritet må være å beholde denne situasjonen. Arild Knudsens anliggende er det motsatte; å normalisere narkotikabruk.

Både FNs politikk og vår egen bygger på en folkehelsetilnærming. Det vil si: Holde forbruket lavest mulig i hele befolkningen. Færrest mulig brukere. Forebygge tidligst mulig. Behandling tidlig, før skadene blir for store for den enkelte og samfunnet. Fokus på hele spekteret av narkotikaskader, inkludert skadene som rus påfører andre enn brukerne.

Forbudet mot narkotika er en viktig del av den bredere strategien. Det virker. Fordi de fleste av oss er lovlydige. Ikke primært fordi vi frykter å havne i fengsel, men fordi et lovforbud er et tydelig signal fra fellesskapet – og fordi man er redd for å bli oppdaget.

[ Svært få med alkoholproblemer får behandling ]

Men lovforbud alene er ikke nok. I boka «Drug Policy and the Public Good» skisserer en gruppe renommerte forskere en god modell for forståelse av narkotikabruk. Nøkkelordet er tilgjengelighet, men tilgjengelighet i flere dimensjoner: Fysisk, sosial, psykisk og økonomisk.

Den fysiske tilgjengeligheten reguleres gjennom regler for omsetning, i tilfellet narkotiske stoffer gjennom et forbud mot omsetning, den aller strengeste form for regulering.

Men sosial og psykisk tilgjengelighet er like viktig. Det handler om folks verdier og holdninger: Hvor godtatt er narkotikabruk i ulike miljøer? Og hvor attraktivt opplever folk at narkotikabruk er? Disse to henger naturligvis sammen, og de er sterkt styrende for hvordan vi oppfører oss.

Vi er sosiale dyr på godt og vondt, og bruk av rusmidler er en sosialt innlært vane – der hvor bruken er utbredt og godtatt.

Vi skal lære av alkoholpolitikken, sies det. Ja, fint. Men hva? Jo, stor utbredelse og høy aksept gir større skader. Lettere tilgjengelighet gir økt bruk. Reguleringer må til – men obs, obs!: Restriksjoner er vanskelige å få vedtatt, de er vanskelige å håndheve, og de blir stadig utsatt for angrep. Alle slags argumenter blir mobilisert: Skatteinntekter, lokaldemokrati, frihet, arbeidsplasser, turisme, menneskerettigheter og mye annet.

Det er god grunn til å frykte at de som nå argumenterer for regulert salg av narkotika, blir de første til å angripe reguleringene under et annet regime.

Det er bare å se hvordan de mest narkotikaliberale partiene opptrer i alkoholpolitikken. De argumenterer for å regulere narkotikasalg slik som alkohol, samtidig som de jobber systematisk for å fjerne restriksjonene på alkohol.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen