«Ikke alle er sånn»

• Innlegget ble først publisert på Sumaya Jirde Alis Facebookside, og er gjengitt med tillatelse.

Det siste døgnet har jeg observert at flere venner og andre har måttet skrive at de som skeive med minoritets- og muslimsk bakgrunn tar avstand fra terrorangrepet. Jeg har og sett streite med muslimsk bakgrunn gjøre det samme. Dette er sørgelig på mange plan.

For det første virker det ikke som at vi har lært noe av timene som fulgte 22. juli-terroren, for i de timene økte hatkriminalitet rettet mot synlige muslimer og alle som ble antatt for å være muslim. I ettertid førte det til at norske muslimer gikk ut og tok avstand hver gang en eller annen person begikk terrorhandling, da både utenfor og på norsk jord.

Selv har jeg gjort det samme mange ganger. Aldri har jeg egentlig følt at det er mitt ansvar eller skyld – jeg har bare vokst opp i et samfunn som har fått meg til å tro og mene det. Et samfunn som har fortalt meg at ryggmargsrefleksen som har fått meg til å tenke «nå må jeg vise at ikke vi alle er sånn» er nødvendig og naturlig. Det er den ikke.

[ Høyres nestleder har følt seg provosert over årets Pride-debatt ]

I dag er det mine skeive venner med muslimsk bakgrunn og andre streite muslimer som gjør det – de gjentar at ikke alle iranere eller kurdere eller muslimer er sånn. Ikke alle er sånn, sier de. Dette er ikke greit, det er ikke nødvendig eller viktig – det er galt. Istedenfor å bare kunne sørge og være små i møte med terroren, har folk måttet gå ut og nyansere et landskap som til å begynne med aldri så eller var for dem.

Dette er sørgelig fordi vi lever i et samfunn der et angrep på skeive først og fremst anses for å være et angrep på hvite skeive. Grunnen til at skeive med minoritets- og muslimsk bakgrunn nå går ut og tar avstand fra terroren er fordi de anses ikke først og fremst for å være skeive. Hvem sin feil er det? Det frister å si vårt, for vi har alle et kollektivt ansvar, men det er faktisk først og fremst makthaverne, de med mest midler, mest definisjonsmakt, de som legger premissene for hvilke skeive som gis plass og løftes frem – det er deres feil. Jeg skylder på dere. For hvis det er noe skeivt kulturår har vist oss, så er det hvem som på nasjonalt plan gis plass. Hvem som inviteres inn, igjen og igjen, fra et heteronormativt ståsted mest opptatt av å vise hvor tolerant og liberalt det er. Et ståsted som sjelden tar høyde for hvem det er som tolereres og hvem som blir tolerert.

Det er ikke de skeive vennene jeg pratet og lo og danset med hele uka som gis plass. Hvorfor?

Fordi de er skeive, men og svarte.

Fordi de er skeive, men har og muslimsk bakgrunn.

Fordi de er skeive, men og funkiser.

Fordi de er skeive, men og transpersoner.

Hvorfor? Fordi de er skeive, men ikke på den måten som gjør at det er naturlig å la dem gå fremst i Oslo Pride-parade, slik Klassekampen meldte tidligere denne uka at verken Skeiv verden (organisasjon for skeive med minoritetsbakgrunn) eller Salam (organisasjon for skeive med muslimsk bakgrunn) for lov til å gjøre av Oslo Pride. Sistnevnte sa seg enig i at skeive med minoritetsbakgrunn er for lite representert i styret til Oslo Pride. Der har vi en jobb å gjøre, sier de, slik alle andre med makt har som vane å si når de får kritikk.

[ Dagsavisen mener: PST må granskes ]

Fordi de er skeive, men ikke på den måten som gjør at det er naturlig å invitere dem til å samtale under regjeringens og Oslo Kommunes 50 års markering av avkriminaliseringa på Rådhuset på torsdag. Jeg var der og jeg så hvordan skeive med minoritetsbakgrunn først og fremst var invitert inn som kulturelt innslag, ikke som selvstendige stemmer som kan ha noe nyttig å si om kampene som er kjempet og de som gjenstår.

Den heteronormativiteten regjeringen og Norges hovedstad utviste den kvelden gjorde at jeg og vennene mine dro før mottakelsen. Jeg er ikke interessert i å sitte i hele Norges storstue, slik ordfører Marianne Borgen kalte det, og høre byrådsleder i Oslo Raymond Johansen si til Noman Mubashir hvor viktig det er at akkurat han er konferansier på markeringa. For de har jo tenkt på mangfold, de har jo det. Dette ble sagt som om konferansier-rollen ikke er en låst rolle med bare symbolsk betydning. Dette ble sagt som om rollen innebærer noen reell definisjonsmakt, og som om han ikke bare var omtrent en av tre med minoritetsbakgrunn på scenen den kvelden. (Et annet problematisk aspekt var at ikke-binære i det hele tatt ikke var representert, og transpersoner var kun representert gjennom en videosnutt)

Jeg var tretten år gammel da terroren fant sted i 2011. I årene etter forsto jeg at det er visse kropper som får lov til å sørge offentlig, det er visse historier som fremmes og det er enkelte som sitter på hele definisjonsmakten. Først under 10-årsmarkeringen i fjor følte jeg at vi var i ferd med å komme til kjernen av problemet. I dag ser vi dessverre det samme mønsteret. Det er visse kropper som får lov til å sørge offentlig, det er visse historier som fremmes og det er enkelte som sitter på hele definisjonsmakten.

[ Trusler og vold er fremdeles en del av hverdagen for homofile og transpersoner mange steder ]

Jeg blir så provosert når de samme mektige institusjonene og aktørene som ellers ikke gir plass til skeive med minoritets- og muslimsk bakgrunn nå tillater seg å bli forferdet over det hatet vi ser skylle over enkelte grupper. Hvordan våger dere?

Skeive med minoritets- og muslimsk bakgrunn har stått alene altfor lenge. Alene mobiliserte og gjennomførte de et Pride-tog som var til stor trøst og hjelp for mange. Alene har de den siste uka sagt ifra om definisjonsmakt, om hvor problematisk det er at de usynliggjøres og ikke blir ordentlig inkludert. Dette arbeidet er ikke nytt – i en årrekke har de sagt ifra i statuser, kronikker og intervjuer. Altfor lenge har de stått alene. Det er på tide å gjøre noe med det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen