Russlands minnekrig

Krigsmonumenter i Norge har blitt brukt i en større russisk kamp om historien. Det har særlig blitt tydelig etter Russlands invasjon av Ukraina.

Etter fire års samarbeid mellom russiske myndigheter og Hasvik kommune, ble et krigsminnesmerke reist i Hasvik i fjor høst. Dette, og lignende prosjekter, har spilt en viktig rolle i å styrke det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Samtidig finnes det flere eksempler på hvordan Hasvik-monumentet har blitt (mis)brukt i russisk offentlig kommunikasjon. Slik har et krigsminnesmerke i Nord-Norge blitt en liten del av en større russisk, politisk kamp om historien på den internasjonale arenaen. Denne kampen handler ikke om krutt og kanoner, men å ha tolkningshegemoni over betente historiske hendelser knyttet til enkelte tidligere sovjetstater – det som i dag er Russlands østeuropeiske naboer.

[ Eksperter tror ikke Putin vil bruke atomvåpen ]

Den 20. april i år, bare to måneder etter Russlands invasjon av Ukraina, holder talskvinnen for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, en pressekonferanse. Her gir Zakharova en detaljert oversikt over mer enn 70 forskjellige hendelser av vandalisme mot russiske minnesmerker, i Baltikum, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Ukraina og Moldova. Så blir plutselig Norge nevnt. Hasvik-monumentet og norske aktører blir trukket frem som eneste positive eksempel på russisk samarbeid om historiske minnesmerker med andre stater. Men dette er ikke første gangen Hasvik-monumentet har fått oppmerksomhet helt i toppen av det russiske statsapparatet. I mars 2021 ble monumentet nevnt i et møte i «Victory-komiteen», hvor president Putin og forsvarsminister Shoigu var til stede. Møtet handlet om hvordan Russland kan videreutvikle en «patriotisk utdannelse» for unge russere, og monumentet ble presentert som et eksempel på hvordan andre stater bør behandle krigsminnesmerker.

[ Stor forskjell på lands syn på Russland ]

Hver gang Norges behandling av minnesmerker eller krigsgraver nevnes, blir altså norske handlinger satt i kontrast til andre lands behandling av russiske minnesmerker eller historiske forståelser generelt. Funnene i russisk statlig kommunikasjon viser med andre ord at Norge aktivt blir brukt som en ubevisst alliert i Russlands forsøk på å dele land inn i vennlige og uvennlige – basert på hvordan de forholder seg til russisk historieforståelse.

Russland har, spesielt siden 2012, brukt historietolkning om andre verdenskrig som en aktiv del av en strategi for å oppnå politiske mål – både innad i Russland og internasjonalt. Innad i Russland blir historie brukt for å samle nasjonen og legitimere det autoritære styresettet i Russland. Internasjonalt brukes andre verdenskrig enten gjennom «mikriger», eller gjennom «minnediplomati» med land som Norge. Minnekrigene Russland fører er en politisk uenighet med enkelte av de tidligere sovjetstatene, om hvordan visse historiske begivenheter skal forstås og formidles. Minnediplomati innebærer at stater eller politiske grupper eksporterer sin egen minne-praksis og historiske fortellinger.

[ Britisk etterretning: Problemer med moralen blant både ukrainske og russiske styrker ]

Russisk poinnebærer et syn hvor Sovjetunionen ikke okkuperte, men frigjorde Øst-Europa. Russland formidler et syn hvor Vesten lot Sovjetunionen lide seg gjennom krigen helt alene og ingen russere samarbeidet med nazistene. Dette passer dårlig inn i hvordan østeuropeiske land erfarte den russiske «frigjøringen» etter krigen. Russlands såkalte «frigjøring» var heller starten på en ny okkupasjon. Denne uenigheten mellom Russland og de østeuropeiske landene har skapt minnekriger som i økende grad har fått en geopolitisk dimensjon

Et eksempel er St. George-båndet som blir brukt av mange på den russiske seiersdagen 9. mai hvert år. Båndet har blitt eksportert via russiske ambassader rundt om i verden til mer enn 90 land. I England har til og med britiske politikere blitt avbildet med båndet. Det som ikke har blitt kommunisert sammen med eksporten av båndet, er at båndet de siste årene har fått en dobbel mening, som et symbol på støtte for russisk aggresjon i Ukraina. På denne måten har russiske myndigheter «smuglet» sitt geopolitiske standpunkt inn i andre land.

I en slik kontekst er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det er så problematisk at Russland bruker Hasvik-monumentet og Norge som en del av sin minnepolitikk, uten at norske myndigheter er mer aktive i prosessen.

[ Russere i Norge demonstrerte mot krigen på Russlands nasjonaldag ]

Norske myndigheter sentralt var ikke en del av prosessen med Hasvik-monumentet, uten at det fantes statlige retningslinjer for hvordan en kommune skulle behandle en slik forespørsel fra fremmede stater. Selv om prosjektet måtte vente på sentral godkjenning før det kunne bli gjennomført, var dette fordi kommunen på eget initiativ ønsket at norske myndigheter skulle godkjenne monumentet før det ble reist. Dette betyr at hadde det ikke vært for en årvåken ordfører og kommunestyre, kunne prosjektet blitt gjennomført uten noen form for statlig involvering.

Det er samtidig viktig å påpeke at Norge på ingen måte tar til seg hele den russiske historieforståelsen ved å reise et monument. Men det at monumentet og Norge har blitt tildelt en utilsiktet rolle som russisk alliert i Russlands kommunikasjon om minnekriger, gjør at den manglende innblandingen fra norske myndigheters side er alarmerende. Om Norge blindt godtar russiske forespørsler om historiske prosjekter og samarbeid kan dette innebære at vi også godtar de problematiske sidene ved russisk historiebruk.

[ – Det har til tider vært en tøff prosess. Men endelig er minnesmerket på plass ]

Norske myndigheter bør derfor utvikle retningslinjer og rutiner for hvordan slike henvendelser bør møtes. Selv om denne problemstillingen neppe blir veldig aktuell i nærmeste fremtid da det meste av samarbeidet med Russland nå er suspendert, er den fortsatt relevant. Som vår nabo er det sannsynlig at forespørsler om felles krigsminnesmerker på ny vil komme på lang sikt, for eksempel for å bedre forholdet og gjenoppbygge samarbeid. Nå er nettopp tiden for å bygge beredskap, slik at retningslinjer og informasjon til norske kommuner og aktører er på plass den dagen vi må begynne å forholde oss til Russland igjen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen