Derfor trenger vi barnevernet

Det finnes barn som lever med alvorlig omsorgssvikt i hjemmet. Noen med fysisk eller psykisk vold, overgrep, rus, konflikt eller ustabilitet. Andre med neglekt, ignorering eller mangel på kjærlighet. Dette er skadelig for barns utvikling, helse og liv.

De trenger samfunnets beskyttelse. Der står barnevernet sentralt.

Det finnes foreldre som gjør så godt de kan, men som strever betydelig med foreldreoppgaven. Noen har nok med seg selv og klarer ikke gi omsorg til et annet menneske. Andre har meget utfordrende barn med diagnoser som medfører behov for ekstra mye hjelp.

[ Feminismens nye tilbakeslag ]

I tillegg kan sykdom, kriser eller alvorlige psykiske lidelser svekke foreldrefungeringen i perioder. Støtte til familiene, avlastning og veiledning vil ofte være nok til at barnas omsorgssituasjon likevel er god nok, men i noen tilfeller må barnet flyttes til en ny omsorgsbase. Også da er barnevernet avgjørende. Det finnes også foreldre som skader sine barn gjennom ondskapsfulle handlinger, manipulasjon og trakassering. Det er ufattelig hvor inhumant enkelte kan behandle barn. Disse barna er desperate etter hjelp.

Uten barnevernets inngripen vil deres liv og helse gå tapt.

[ Sanna Sarromaa: – En av mytene rundt skilsmisse er at det er en forbigående krise (+) ]

Som sakkyndige psykologer har vi sett barn bli hjulpet over i en ny omsorgsbase på en barnefaglig god måte. Vi har sett livredde, utslitte barn finne trygghet. Vi har sett barn som har hatt et altfor stort voksenansvar i hjemmet, omsider få rom til egne utviklingsoppgaver. Vi har sett barn slippe unna foreldre som bevisst har skadet dem. Vi har også sett utslitte foreldre få god veiledning slik at de klarer å følge opp barna.

Vi har sett kreative løsninger og rik involvering av slekt og venner som kan støtte i en krevende periode, slik at babyer og barn kan bli boende med foreldrene. Vi har sett familier få hjelp til å redusere negativt samspill slik at barnas atferdsvansker har blitt tilnærmet borte. Vi har hørt foreldre fortelle hvordan de fikk hjelp med egne helseproblemer, økonomi og andre vansker i livet grunnet godt samarbeid fra flere aktører.

Alt dette har vi sett, fordi det finnes et barnevern med dyktige og samvittighetsfulle ansatte som sikrer barna en tryggere oppvekst og familier et bedre liv. Dette har vi sett, fordi ansatte strekker seg langt, jobber fleksibelt, undrer seg og tester ut ulike hypoteser. Fordi de fokuserer på å bygge tillitsfulle og støttende relasjoner, mer enn å teste foreldrene og dokumentere deres feil. Fordi de evner å analysere komplekse saker og innta et kritisk perspektiv på egen rolle. Fordi de går ydmykt inn i sakene med respekt for den enkeltes integritet og menneskeverd, men tåler å være handlekraftige når det trengs.

Men vi har også sett det motsatte.

[ Regjeringen varsler gransking av barnevernet ]

Nettopp fordi denne tjenesten er så viktig, kan feilgrep få så enormt alvorlige konsekvenser. Barn kan ta varig skade dersom barnevernet ikke griper inn i en skadelig omsorgssituasjon, men det samme er også sant dersom barnet utsettes for akuttplasseringer eller omsorgsovertakelser som aldri skulle skjedd.

Barnevernet er premissleverandør i både fylkesnemnd og rettsapparat og har derfor stor og inngripende makt. Feilene vi ser omhandler ofte mangelfull kompetanse og manglende treffsikkerhet i vurderingene. Barnets iboende vansker (som ADHD, psykisk utviklingshemning, autisme) misforstås som et resultat av omsorgssvikt. Gode foreldre får ikke en sjanse fordi de har en belastet historie. Enkelthendelser eller midlertidige vansker tas ut av kontekst eller forstås som varige. Kulturelle ulikheter ugyldiggjøres eller oversees grunnet en favorisering av den norske, «riktige» oppdragerpraksisen. Listen er lang, dessverre, og kan gi grunnlag for uriktige omsorgsovertakelser.

Dette er alvorlig fordi barn da fratas sitt familieliv og påføres store belastninger ved å fjernes fra alt de noensinne har kjent. Særlig alvorlig er det fordi det ikke er gitt at barna får det bedre. Noen flyttes gjentatte ganger og får aldri stabiliteten de sårt trengte. Andre utsettes for overgrep eller vold i fosterhjemmet. Noen mister kontakt med biologisk familie og dermed sin egen historie, identitet, kulturelle tilhørighet og språk.

Dette må vi tåle å adressere i det offentlige rom, uten at kritikere anklages for å være motstandere av barnevernet. Slike merkelapper har vi selv blitt møtt med. Vi vil likevel fortsette å kritisere dette viktige hjelpe-/maktapparatet, da det er nødvendig for å oppnå endring. Kompetansen er ikke god nok, rettssikkerheten for svak, og det trengs bedre kontroll med makten. Dette er belyst i utallige granskninger, dommer og utredninger, samt i historier fra barn, foreldre, fosterforeldre og fagpersoner.

Men det må aldri være tvil: vi trenger et barnevern som kan hjelpe familier og verne de vergeløse små.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen