Det naturlige opptaket av karbon er vår store sjanse til å få mest mulig av den ketsjupen vi søler ut tilbake på flaska.
Derfor er det viktig å hjelpe naturen til å fortsette å hjelpe oss.
Klimapolitikk 1.0 handler om å kutte fossile utslipp så fort vi bare klarer. Klimapolitikk 2.0 må ta hele den levende naturen med i beregningen. Vi må ta vare på og styrke den naturlige lagringen av karbon.
Da har vi mye å rette på, og ikke bare når det gjelder nedbygging av natur. Vi må også endre på hvordan vi bruker den naturen som ikke blir nedbygd. Til sammen er det et helt nytt politikkområde som må utvikles.
Hvert år tar naturen opp over halvparten av det karbondioksidet vi slipper ut. I det siste har fasiten vært et netto opptak på rundt 21 gigatonn. Til sammenligning har satsingen på industriell karbonfangst og -lagring foreløpig ført til et opptak på rundt 40 millioner tonn CO2 per år.
[ Lege: Det er pannelappen som står for valgene vi gjør her i livet (+) ]
I global målestokk står altså menneskelig karbonfangst og -lagring for rundt to promille av den jobben naturen gjør. Fotosyntesen i mose, trær og plankton slår politiske langskip og månelandinger ned i støvlene.
Nylig ba vi Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) om å beregne vår andel av det globale regnestykket for naturlig karbonfangst og -lagring. De fant ut at Fastlands-Norge har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet for verdens landområder.
Mest karbon finnes i naturtyper vi har mye av; skoger, myr og frodige fjellområder. Sistnevnte har et årlig netto opptak på 19 millioner tonn CO2. Det tilsvarer nesten 40 prosent av våre bokførte klimautslipp.
Både NINA og andre forskere vet at vi ikke kan ta hjelpen fra naturen for gitt. Vi gjør mye som svekker karbonlagrene våre og som fører til store utslipp. Nedbygging av natur er det mest åpenbare. Jo mer asfalt og betong, desto mindre naturlig karbonlagring. Norsk institutt for bioøkonomi har beregnet at Norge mister 58 kvadratkilometer skog hvert år. Det tilsvarer et utslipp på 2,6 millioner tonn CO2. Utslippene fra ødeleggende drenering av myr ligger på minst 5,5 millioner tonn CO2 per år.
Hvis du synes disse tallene er høye, må du bli med til havs. Det er anslått at bunntrålingen i norske farvann fører til utslipp av 26 millioner tonn CO2 hvert år. Utslippene oppstår når trålerne virvler opp karbon som ellers hadde blitt liggende på bunnen.
Tilbake på land er det store spørsmålet hva skogbruket gjør med karbonlagrene i jorda. Ifølge NINA kan de ha blitt redusert med opptil 50 prosent siden det intensive skogbruket begynte. Hvis anslaget stemmer, har norsk skogsjord vært en utslippskilde som kan sammenlignes med forbrenningen av fossil energi.
Det er noen hundre år å fordele disse utslippene på, men det er all grunn til å se nærmere på dagens driftsmetoder. Det er dokumentert at betydelige deler av karbonet i skogsjorda forsvinner etter en flatehogst, som er den vanligste hogstformen i Norge.
Norske politikere mangler gode grep for å håndtere disse utslippene. Det finnes ingen offisiell beregning av hva den ustyrlige hyttebyggingen gjør med karbonlagrene i fjellet, langt mindre noen forsøk på å begrense den.
I hele landet er det fritt fram for kommuner som bygger ned natur bit for bit. Miljøkravene i skogbruket er overlatt til en sertifiseringsordning som skogbruksnæringen selv har kontroll på. Og effektene av bunntråling er det ingen som bryr seg om.
[ Et blinkskudd av en dramaserie om barnløshetens besettende intensitet (+) ]
Derfor er det bra at regjeringspartiene i Hurdalsplattformen har varslet at de vil «utarbeide et nasjonalt mål og strategi for å øke den naturlige karbonlagringen i norsk natur». Her er det tre grep som må komme på plass.
For det første trenger vi et ordentlig regnskap for utslipp og opptak i hele den norske naturen. Dagens regnskap dekker bare en snau tredel av de naturlige karbonlagrene på land, og ingen i havet. Det nye regnskapet må dekke alle naturtyper og vise fram de utslippene som skyldes menneskelig virksomhet, slik at vi kan gjøre noe med dem.
For det andre trenger vi nye virkemidler for å hindre nedbygging av natur og mer satsning på å restaurere naturområder som er skadet. Vi må mye oftere si nei til nedbygging. Når vi likevel sier ja, må utbyggere betale en naturavgift som kan brukes til å finansiere restaurering. Mer restaurering av karbonrike naturtyper blir en viktig klimaløsning.
For det tredje må vi sikre klimavennlige driftsmåter i skogbruket og fiskeflåten. Vi må premiere skogeiere som forvalter skogen slik at karbonlagrene i jorda legger på seg, og vi må få bukt med bunntråling som gir høye utslipp.
Slik kan Norge bli bedre på å bevare de store karbonlagrene vi har. Samtidig kan vi gi et betydelig bidrag til politikkutvikling på et område som hele verden må bli flinkere til å prioritere – til beste for klima, naturmangfold og mennesker. Mer natur er nemlig bra for alle.
