Etter Talibans besøk har Norge besluttet å gjenoppta behandlingen av asylsaker fra Afghanistan. Det er bra. Vanskeligere er det å forstå at myndighetene samtidig mener Afghanistan er «mer forutsigbart» enn før og at tvangsdeportasjoner derfor kan finne sted. Hvem skal i så fall ta ansvar for det?
Var det ikke regjeringens bekymring for den humanitære, økonomiske og sikkerhetsmessige situasjonen som var bakgrunnen for at Norge fløy inn «terrorister med blod på hendene»?
Statsminister og utenriksminister har uttrykt bekymring for 20 millioner mennesker som sulter samt stadig varslede menneskerettighetsbrudd begått av Taliban. Bør ikke Norge unngå å legge sten til byrden og løse de hundre Afghanistan-sakene som behandles med opphold på humanitært grunnlag? Det synes å være en naturlig følge av den bekymringen regjeringen uttaler for det afghanske folk.
I. Solberg i Utlendingsnemnda (UNE) begrunner mulige tvangsdeportasjoner med at «de vet litt mer nå enn tidligere». Solberg sier; «blant annet er det politiske bildet avklart».
Er det virkelig det? Kan Taliban fortsette å styre Afghanistan slik vi ser nå? Befolkningen roper høyt om fravær av menneskerettigheter og likeverd. Taliban anerkjennes ikke som makthavere og landet er i en dyp og omfattende krise. Situasjonen fremstår altså svært uforutsigbar. Hva er det UNE «vet litt mer om» som gjør at deportasjoner kan forsvares? Hvem skal garantere for «effektiv beskyttelse»?
Hvordan vil det internasjonale samfunnet overvåke Taliban og det som foregår i det skjulte i Afghanistan? Hvordan forholder norske myndigheter seg til det faktum at Taliban har uttalt at deporterte flyktninger fra Vesten vil stilles for retten, der talibansk sharia gjelder. Talibans talsmann Zabihullah Mujahid sa 17. august 2021 at Taliban vil akseptere deporterte, men at de vil bli stilt for retten (Reuters).
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/AGTUM3D5PVCMZLCAHG7WFQXAVM.jpg)
Statsminister Støre (Ap) og utenriksminister Huitfeldt (Ap) sier vi «må gjøre alt vi kan for å unngå total kollaps». Samtidig sier justisminister Mehl (Sp) at «det er utlendingsmyndighetene som avgjør om en asylsøker har rett til beskyttelse i Norge i tråd med gjeldende regelverk og våre internasjonale forpliktelser». Hun sier også at besøket av Taliban og gjenopptak av asylsaker fra Afghanistan ikke har noen sammenheng.
Dette er en bemerkelsesverdig uttalelse!
Dersom UNEs behandling av disse sakene ikke skal sees i sammenheng med samtalene med Taliban og regjeringens uttalte bekymring for situasjonen i Afghanistan, må vi stille spørsmål om hvorvidt rettssikkerheten ivaretas tilstrekkelig på asylfeltet.
Går vår regjering god for tvangsdeportasjoner til Afghanistan og Taliban som vi «er ganske vant til at sier én ting og gjør noe annet» (ref. utenriksminister Huitfeldt)?
Tidligere deporterte forteller om hverdager preget av redsel. At Taliban går fra hus til hus og sjekker mobiltelefoner, stiller spørsmål og terroriserer de med kontakter i Vesten. Mange tør ikke gå ut og andre har lagt ut på ny flukt for å komme seg unna. Nabolandene gjør det ikke lett for afghanske flyktninger og mange legger ut på flukt med livet som innsats. Vi ser bilder av mennesker som fryser i hjel på veiene. Nylig skal en mor ha frosset i hjel etter å ha gitt ytterklærne til barna sine. Vi ser ungdommer som ligger i snøkaos i fjellene, i ferd med å miste livet. Er regjeringen bekymret for disse?
[ Skulle Taliban tatt rutefly til Oslo? ]
Er ikke fluktrutene og murene og det inhumane flyktningsystemet vi har laget i samarbeid med Europa en del av årsaken til problemet? Vi er villige til å investere hinsides mye penger, i skitne avtaler, for å slippe å få flyktninger på vår dørstokk. Vi er villige til å se på mens mennesker drukner i Middelhavet, ignorere nødrop og kriminalisere søk- og redningsmannskaper.
Det er derfor god grunn til å stille spørsmål til norske folkevalgte om de forstår hvilket ansvar de har i forhold til den flyktningpolitikken Norge praktiserer.
Tidligere deporterte til Afghanistan forteller om en virkelighet som ikke vitner om at noen i særlig stor grad er seg dette ansvaret bevisst. Gjennomfører Norge tvangsdeportasjoner til Talibans sharia-emirat, har vi glemt alt vi nettopp har sagt er så viktig ikke å glemme – for eksempel på Holocaust-dagen nylig.
Sakene som nå skal behandles har tidligere fått vedtak om avslag/tilbakekallelse. Så sant det ikke foreligger avslag begrunnet med «risiko for rikets sikkerhet» kan Norge gi amnesti og vise solidaritet med det afghanske folk – i Norge!
[ Krigens uuthaldelege letthet ]
Kan våre folkevalgte se sammenhengen mellom det ikke-anerkjente Taliban, den 20 år lange meningsløse krigen og de hundre sakene vi nå har på vårt bord? Lider vi så mye av angst for flyktninger at vi er redd for at amnesti vil føre til at «all verdens flyktninger vil komme til Norge»? Med alle murene, piggtrådgjerdene, vollgraven som Middelhavet utgjør, grensevakter med skarpe skudd, fjellpass og utallige hindringer er det lite sannsynlig at så vil skje.
At regjeringen flyr inn Taliban er muligens den eneste måten å komme i posisjon på for å fremme krav til krigsherrene. Men dersom den samme regjeringen åpner for tvangsdeportasjon til nettopp den krisen de er så bekymret for, er det et politisk spill vi er vitne til. Et spill hvor enkeltmennesker ikke vektes. Å åpne for deportasjoner til Afghanistan virker absurd! Kan vi gi amnesti?
På vegne av afghanere som venter på vedtak, deres venner og familie bes regjeringen svare på disse spørsmålene i offentlighet:
• Har norske myndigheter noen form for avtale med Taliban vedrørende deportasjon av flyktninger fra Norge til Afghanistan?
• Vil regjeringen anerkjenne en deportasjonsavtale med et ikke-anerkjent Taliban styrt av «terrorister med blod på hendene»?
• Vil Ap/Sp ta ansvar for og forsvare deportasjoner til Afghanistan under Taliban?
• Vil UNE få føringer som står i forhold til våre politiske lederes uttalte bekymring for situasjonen i Afghanistan?
• Vil regjeringen gi amnesti i Afghanistan-sakene som nå behandles?