ALT trenger ikke å bli bra

Som helsesykepleier og fagperson er jeg svært opptatt av at barn og unge som strever skal få hjelpen de trenger. Gjennom en lang pandemi og en uforutsigbar hverdag ser vi at flere strever enn tidligere.

De som strever, må selvsagt få riktig hjelp til rett tid.

Likevel klarer de fleste seg helt fint. De aller fleste har ikke psykiske lidelser og trenger ikke hjelp fra spesialister. De fleste barn og unge i Norge har gode foreldre, vanlige trygge foresatte som innimellom bommer og trår litt feil, men som evner å rette opp i det. Og som har denne uvurderlige evnen til å si unnskyld.

Derfor har jeg så lyst til å rope ut: Det kommer til å gå bra!

Det er fint å være vanlig, gjennomsnittlig, ha gode og dårlige dager. Det er det som er livet, så la oss snakke sant om det.

«Det kommer til å gå bra», skrev barn på steiner og stubber i starten av pandemien. De tegnet regnbuer – og det ga håp. Mange la ut fine familiebilder fra opplevelser sammen ute i naturen og vi helsesykepleiere fikk også mange fine tilbakemeldinger fra barn, unge og deres familier om at det var godt å ha mer tid sammen og at det var godt å stoppe opp litt.

Mindre stress og press.

[ – De fikk meg til å føle meg hysterisk som hadde ringt ]

Etter hvert har søkelyset på de negative konsekvensene, de sårbare barna, psykiske plager og vansker, preget mediebildet. Og vi som er fagpersoner har gjentatt og gjentatt: «Dette er ikke bra for sårbare barn og unge. Det er barn og unge som må bære den tyngste byrden. Strevet øker, nå må barn og unge spares.»

Uforutsigbarheten i hverdagen vår har ikke vært bra, ikke for noen. Men hvis det er disse ordene vi speiler oss i hver dag, sender summen av det hele ut et budskap. Det gjør noe med oss. Vi blir engstelige, vi blir redde for hvilken skade dette gjør med oss.

Det skaper angst.

Jeg opplever at barn kommer til meg fordi de er redde. Redde for å bli redde. Redde for å være lei seg. Redde for å ha en dårlig dag. Noen er redde for at de er psykisk syke – nettopp fordi de har en dårlig dag.

Jeg er bekymret for en utvikling der vi blir redde for livets normale opp- og nedturer. Hvis foreldre, de som skal være trygge voksne, blir redde for situasjonen og fremtiden, vil de ikke klare å trygge sine barn. Og det viktigste for barn er kjærlige, trygge foreldre som tåler og finner rom for det som er av følelser. Som er gode rollemodeller og viser vei, som også kan trå feil, men som tar ansvar for å reparere ved å si unnskyld.

Alle trår feil, det er menneskets natur. Mitt viktigste budskap til foreldre er; Husk bare at det er de voksnes ansvar å sørge for at det blir reparert.

Det er det barna lærer av og som ruster dem for livet.

[ På disse skolene øker grov vold aller mest: – Ikke overraskende (+) ]

Hos noen barn er omsorgsituasjonen hjemme skjør, slik at tryggheten og forutsigbarheten i å være i barnehage og på skole er avgjørende for at de er trygge nok. Men for de aller fleste barn er det foreldre og familien som er den trygge basen. Vi må ikke komme dit hen at foreldre mister troen på at de er gode nok.

Tall fra undersøkelser som er gjort av flere instanser som Ung data, Folkehelseinstituttet (FHI) og av Barneombudet i løpet av pandemien er ikke ensidig negative. Undersøkelsene viser at barn og unge synes de har vært for lite med venner, noen føler seg mer ensomme, noen har flere depressive tanker, noen er mer engstelig. Uforutsigbarheten har vært vanskelig. Men pandemien har også hatt positive effekter som mer søvn, mindre stress og press. Mer tid med familien har også vært fint.

Jeg mener at det ikke er en motsetning i å forsterke det positive og samtidig snakke sant om det som er vanskelig, det er nyanser av livet som vi er skapt for å tåle.

Per Fugelli sa: «Mennesket må godta seg selv som medfødt feilvare. Vi må være glade nok, i stedet for å streve etter alt, vi må elske livet som blandet regnskap. Individet har selv et ansvar for å finne den gylne middelvei, men igjen påvirkes den enkelte av politikkens GPS.»

Paradokset for oss fagfolk er at vi skal rope høyt på vegne av de sårbare som trenger hjelp, for det er for mange barn som strever. Mandatet jeg har som helsesykepleier er at jeg skal både avdekke og avverge. Men vi må for all del ikke glemme å løfte og fremme det som er bra. Det er det som gir håp og fremtidstro.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen