Det er bare et par uker siden vi gleda oss til jul, en julebordsesong hvor vi alle så fram til å gjøre vårt for å redde det hardt prøvede kultur- og utelivet, en julefeiring uten begrensninger på hvor mange vi kan invitere inn i stua. Så tok pandemien en ny vending: omikron.
Men dette er ikke mars 2020. Selv om det kan føles litt sånn. Det har tross alt skjedd en hel del både med vår og verdens pandemiberedskap. Først: Det har blitt en helt annen fart i utveksling av kunnskap og forskning. Utviklingen av en hel liten flokk med vaksiner er et godt bilde på dette. Det er også den raske identifiseringen av omikron. Men omikron setter også flomlyset på hvor ulik tilgang til både vaksiner og annet utstyr er i denne pandemien, og hvordan andres tilgang til helsetjenester kan påvirke vår hverdag.
Den gode nyheten er at man en måned etter de første omikrontilfellene i Sør-Afrika, ikke ser en økning i dødsfall. Før sørafrikanske forskere slo alarm om varianten 23. november, så man en rask økning i smittetall i en provins, men fra et veldig lavt nivå. Nå øker smitten i alle landets provinser. Men selv om varianten så langt ikke har gjort store utslag i dødsstatistikken, har den utløst en akutt mangel på helsepersonell. I omikrons episenter, provinsen Gauteng, er 18 prosent av personellet nå enten syke eller i isolasjon, ifølge avisa Mail and Guardian.
[ Vaksiner og omikron: – Bedre enn jeg ventet ]
En annen dårlig nyhet er at vi ennå ikke kan si sikkert hvor omikron oppsto. Det var leger og forskere i Sør-Afrika som først la merke til og sekvenserte noen uvanlige tilfeller av viruset. Men Sør-Afrikas spisskompetanse på sekvensering av virus betyr ikke at det var her den nye varianten oppsto. Det andre landet som tidlig rapporterte om varianten, Sør-Afrikas naboland Botswana, fant de første tilfellene hos tilreisende diplomater.
Som Sør-Afrika er Botswana et mellominntektsland, og har et helsevesen med en viss kapasitet for testing og behandling. Det samme kan man ikke si om en del av nabolandene, som Malawi eller Mosambik. Sistnevnte har et notorisk dårlig helsevesen, men har gjennom hele pandemien rapportert få tilfeller av covid-19. Ettersom landet økonomisk og geografisk er tett forbundet med Sør-Afrika, er det rimelig å anta at Mosambik har gjennomgått noe av de samme bølgene som nabolandet, men ikke har hatt testkapasiteten til å avdekke det. De siste ukene har daglige smittetilfeller i Mosambik gått fra en håndfull til noen hundre. Et naboland som tester mer, er Zimbabwe. Her har man sett en skarp økning i tilfeller siste to uker. Omikron kan ha oppstått i et av de nevnte landene, eller et annet sted.
[ Covid-pasienter i Sør-Afrika: De fleste ble innlagt av andre grunner ]
Man vet altså ikke hvor varianten oppsto, men man vet en del om hva som er gode forhold for nye mutasjoner og spredningen av dem. Det ble raskt pekt på at sørlige Afrika har lav vaksinedekning. I Sør-Afrika selv hadde bortimot hver fjerde innbygger blitt vaksinert da omikron ble identifisert. Lenger nord på kontinentet er vaksinedekningen mye dårligere, og i mange afrikanske land har langt færre enn hver tiende fått første dose. Det i seg sjøl gir ikke mutasjoner, men det øker sannsynligheten for at mutasjoner oppstår.
Ulik tilgang til helse handler ikke kun om tilgang til vaksiner. Det har også vært knapphet på testutstyr, verneutstyr og engangssprøyter. Og man mangler personell. Hvor godt en befolkning takler en pandemi avgjøres også av hvor sjuke de ellers er. Befolkningen i det sørlige Afrika har for eksempel svært mange med nedsatt immunforsvar, som følge av hiv og tuberkulose. I et land som Mosambik vil befolkningen være ytterligere svekket av en hel liten cocktail av tropiske, men kurerbare sykdommer, som malaria. Dette er gode forhold for virusmutasjon, og det kan også ta tid før man oppdager slike nye varianter i områder der få tester seg eller har adgang til grunnleggende helsetjenester.
Dette er selvsagt ikke noe man oppdager nå. Verdens helseorganisasjon (WHO) har holdt på siden 1948, og siden årtusenskiftet har det vært økt fokus på «global helse». Tanken er at ingen er trygge før vi alle har et grunnleggende helsetilbud. Dette har også vært gjentatt til det kjedsommelige siden mars 2020. Nye initiativ har kommet til, og filantroper og stiftelser har kastet seg på. Allikevel kan WHO melde at færre, og ikke flere, har tilgang til grunnleggende helsetjenester nå enn før pandemien – på tross av en mobilisering av ressurser uten sidestykke i verdenshistorien.
Det er mer enn et år siden India og Sør-Afrika ba om at man måtte gjøre unntak i patentregelverket hos Verdens handelsorganisasjon (WTO) for vaksiner, og andre medisiner og utstyr for å bekjempe pandemien. Først de siste ukene har land som Norge sagt seg enig i dette. I mellomtiden har India opplevd en svært dødelig bølge av delta-varianten, og Sør-Afrika oppdaget omikron. Det er først og fremst europeiske land som har dratt beina etter seg i spørsmålet om unntak fra patentrettigheter, og dette kan ha bidratt til å forlenge pandemien for alle. Men patentspørsmålet er bare ett av problemene som må løses om vi alle skal komme oss ut av dette. På lengre sikt må man sikre alle en god tilgang på helsetilbud. Da holder det ikke med filantropi.
