Debatt

Jeg liker ikke begrepet «skolevegring»

Når barn ikke opplever å ha det godt på skolen, kan fravær være en helt nødvendig overlevelsesstrategi.

At stadig flere barn vegrer seg for å gå på skolen inneholder først og fremst særdeles viktig informasjon til oss voksne, skriver lektor Tonje Jacobsen-Loraas.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Teksten er delvis basert på en lengre artikkel publisert i Harvest Magazine og gjengis med tillatelse.

Skolevegring er et kjent fenomen i norske skoler. Det betraktes ikke som noen diagnose, men snarere som et symptom.

Og et symptom på noe er det jo saktens.

Jeg har aldri vært komfortabel med begrepet. For meg høres det ut som et problem som har sitt utspring i eleven. Og jeg har inntrykk av at skolevegring slik det brukes i dagligtalen for mange assosieres med begrep som hjemmesittere og unnasluntrere. Således opplever jeg at ansvaret for problematikken i praksis bæres av feil part. Når barn ikke opplever å ha det godt på skolen, kan fravær være en helt nødvendig overlevelsesstrategi.

Lektor Tonje Jacobsen-Loraas.

Mitt inntrykk er at vi i stor grad anerkjenner at 6-årsreformen var en blemme, barna som begynner i 1. klasse hører ikke til ved pultene, de skulle ha boltret seg i fri lek en god stund lenger. Men vi reverserer ikke reformen. Tvert imot. Sakte, men sikkert omgjøres barnehagene til førskoler. Skoleforberedende aktiviteter skviser ut mer og mer av den frie leken. Den frie leken blir i beste fall prioritert som et middel for å fremme sosial kompetanse, vi tar oss ikke råd til å la ikke-definert tilstedeværelse i seg selv være et mål.

«På skolen er man liksom fanget. Akkurat som dyrene i dyreparken». Sabine, 6 år. (*)

I kronikken «Trå varsomt i skolen» på NRK Ytring delte Gunhild Nohre-Wallden sine erfaringer og bekymringer som lærer og mor. Over 20 år har gått siden seksåringer ble lovet en skole med læring gjennom lek. I dag er virkeligheten en annen på mange skoler. I dag har seksåringer timeplaner med læringsøkter opp til 120 minutter uten friminutt. De kartlegges med stoppeklokke og mange går i klasser med over 28 elever. I dag sitter fem- og seksåringer og vurderer seg selv med surefjes/fargekoder og ukeplanene er sprengfulle av læringsmål. Som Nohre-Wallden påpeker:

«Barn kan ikke sykemelde seg hvis presset blir for stort. De har ingen fagforening som roper høyt i pressen».

«Jeg blir helt utslitt av å være stille». Marius, 6 år.

Professor dr. med Trond H Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, ropte varsko med kronikken «Kan skolen gjøre barn syke?», i Dagbladet. Bakgrunnen var deres arbeid med sykehusinnlagte barn med sammensatte fysiske og psykiske plager, som er en økende pasientgruppe. Skolen er, ifølge legene, «den viktigste faktoren for barns helse i dag». De er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse på kort og lang sikt.

Barn er født med en naturlig nysgjerrighet og trang til å lære. Når de strever med tilpasningen i hverdagen viser de oss dette på ulike vis. Vi må ta innover oss og erkjenne at skolen har utfordringer med å romme alle de ulike barna i det tradisjonelle klasserommet med opp mot 30 elever sammen med en lærer. Først da kan vi ta helhetlig ansvar for det. Ved flere anledninger har jeg hørt barn forklare at de er sånne som har store problemer med skolen. Det er graverende at de små menneskene legger dette ansvaret på seg selv.

Marie-Lisbet Amundsen er professor i spesialpedagogikk og har skrevet artikkelen «Når skolen svikter»Utdanningsforskning.no. Her viser hun hvordan foresatte med barn med skolevegring, opplever at skolen legger ansvaret på dem, og at det stilles spørsmål ved deres omsorgsevne. I noen tilfeller stemmer det at det er noe som ikke fungerer hjemme, når barnet ikke vil på skolen. Men i langt flere tilfeller bunner det faktisk i årsaker som har sitt utspring på skolen, når elever ikke trives på skolen.

Med lekser blir heller ikke hjemmet et fristed fra skolen. Og vi vet at i mange familier kommer leksene i veien for positivt samvær. Lekser frarøver barna den livsviktige tiden uten agenda. Likevel: I disse dager er forslag til ny opplæringslov ute på høring, og for første gang kan lekser komme inn i lovverket. Endringen vil i praksis begrense foreldres muligheter til å sette ned foten om de opplever at mengden lekser går ut over barnets ve og vel.

At stadig flere barn vegrer seg for å gå på skolen inneholder først og fremst særdeles viktig informasjon til oss voksne. Vår mulighet til å påvirke situasjonen positivt ligger i å lytte. For skolefravær kan ofte handle om sunne og helt normale reaksjoner på en usunn livssituasjon. For mange rett og slett en helt nødvendig overlevelsesstrategi. Det er en klar tendens til at utfordringer i skolen, årsaksforklares på individnivå. Hva gjør dette med barnas selvfølelse og vilkårene for utviklingen av en bærekraftig psykisk helse? Og er det rimelig å innføre faget livsmestring på toppen av alt annet, fremfor å revurdere de faktiske premissene for å kunne erfare faktisk livsmestring i dette systemet?

«Det er viktig at barn får gå på skolen, sånn at de skal skjønne at livet ikke bare er gøy». Maria, 7 år.

Fremfor å forsøke å «fikse» skolevegrerne kunne vi vurdere å igangsette en transformasjon av skolen basert på barnas behov. I den nylig utgitte boken «Let the Children Play» skriver den finske skoleforskeren Pasi Sahlberg og William Doyle at de har en drøm om at en dag vil vi voksne lytte nøye til det barna forteller oss, og gi dem barndommen tilbake. De drømmer om at vi kan la barn være barn og at lærere og elever sammen kan skape fremtidens skole. En skole som først og fremst er bygd på lek. Dette mener de er nøkkelen som vil gi barna evnene vi etterstreber å gi dem, nemlig de grunnleggende evnene som vil gi dem funksjonalitet og trivsel i livet.

For skolefraværet er ikke problemet i seg selv, men løsningen på et annet problem. Og i den emosjonelle stormen som fravær lett utløser hos oss voksne, er det essensielt å huske på at vi ikke trenger flinkere barn – men gladere barn.

* Sitatene fra barn er hentet fra boka «Det er fred på do» av Unni Lindell.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt