Blendet av oljen?

Norge og resten av verden står overfor et krevende tiår.

Ikke bare må vi kutte klimautslipp i et rasende tempo, vi må også stanse tapet av natur. Omstillingen vi skal gjennom blir krevende, og den må være rettferdig.

Siden Norge ble en selvstendig nasjon, har vi hatt politikere som har holdt blikket på fremtiden gjennom langsiktig forvaltning av naturressursene. Først med vannkraft og deretter med oljeproduksjon.

Vekslende regjeringer har brukt inntektene til å bygge opp et av verdens beste velferdssystemer. Gjennom årene har våre folkevalgte i stor grad brukt den beste tilgjengelige kunnskapen til å ta gode valg for Norge.

[ Sigrid Bonde Tusvik: Jeg har aldri kjent på sorg på den måten jeg gjør nå ]

Gjennom 50 år med norsk oljepolitikk har det vært diskusjoner om utformingen, men ingen dragkamper om retningen. Resultatet kjenner vi godt. Vi har verdens beste kompetanse på offshore-teknologi, vi har verdens største statlige pensjonsfond, og trolig er Norge det landet i verden som er best rustet med økonomi og kompetanse for å omstille oss – hvis vi vil.

Hver gang jeg passerer steder hvor det sveises bringes jeg tilbake til barndommen. Min far jobbet som spesialsveiser, også i Nordsjøen. Han kom som innvandrer til Norge i 1976 og har vært stolt medlem av Fellesforbundet siden 1979.

Pappa snakket varmt om fagforeningens rolle, håret luktet sveising, og verneutstyret vitnet om et risikofylt yrke. Jeg var redd for at pappa skulle bli sveiseblind. Sveiseblind er å miste synet midlertidig som følge av sterk blending. Det gikk bra med pappa, men nå undres jeg om dette har skjedd med politikere i våre fire største partier.

Har de blitt så blendet av den skinnende oljen at de er blinde for virkeligheten vi lever i?

[ Hadia Tajik er for passiv i sin tilnærming ]

En av Norges store politiske utfordringer de neste årene er dette; Arbeiderpartiet og Høyre er enig i at løsningen for den grønne omstillingen er økt aktivitet for norsk olje og gass. Med Stortings-støtte fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, skal olje- og gassektoren fredes.

Ja, det investeres i enkelte grønne tiltak, mens vi ser et ekstremt høyt investeringstempo på norsk sokkel, hvor staten tar den største andel av risikoen.

Samlet har de fire partiene 133 av 169 seter på Stortinget. De sitter altså med stor makt i avgjørende år, hvor vi er nødt til å se store endringer raskt, om vi skal ha sjanse til å begrense den globale oppvarmingen og bevare samfunnet slik vi kjenner det.

Stilt overfor utfordringer uten historisk sidestykke, er det fortvilende at de største partiene fremstår som sveiseblinde beslutningstakere. Når tilbudet av fornybar energi øker, og prisene faller, truer det Norge. Nye dramatisk oljeprisfall vil komme. Derfor må vi også her lære av historien; oljekrisen i 2014 medførte at 35 prosent av jobbene i industrien forvant nærmest over natten.

Forhåpentligvis blir Støre-regjeringens første statsbudsjett styrket på klima og natur etter forhandlinger på Stortinget. SV og de andre partiene får nå ansvaret for å reversere kutt og finne tiltak som kutter utslipp fordi Støre og Vedum, i likhet med Solberg-regjeringen, så langt ikke har vist tilstrekkelig ansvar og lederskap for å løse natur- og klimakrisen.

[ Som om man er ufør for moro skyld ]

Realiteten er at Norge skal gjennom tidenes omstilling. I en så krevende situasjon er det nødvendig med tverrpolitisk enighet om de store grepene. Når vi skal bygge landet på ny, kan vi ikke være avhengig av ulike blokker i politikken. Når vi som samfunn skal omstille oss fra en oljenasjon til en grønn nasjon må partiene finne sammen og enes om felles visjoner.

Vi trenger politikere som tar ansvar og går i bresjen for å sette tøffe krav.

Da klimameldingen ble lagt frem av Regjeringen Solberg våren 2021 ble det tydelig at nettopp dette manglet. Styringspartiene klarte ikke bli enige om felles visjoner og løft for klimapolitikken. De stemte ikke engang for tiltak de var enige i.

Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen svikter begge på å sikre Norges fremtid gjennom sine statsbudsjett. For hvert statsbudsjett som legges frem får vi dårligere tid. For hvert statsbudsjett som ikke kutter nok utslipp eller sikrer mer natur, jo vanskeligere og tøffere blir omstillingen vi skal igjennom.

For hvert statsbudsjett som forsinker endringene som må til, jo vanskeligere blir det å fortelle barnebarna at vi gjorde alt i vår makt for å løse klimakrisen og sikre fremtiden til oss alle.

Midt oppi en rettferdighetskrise, naturkrise og en klimakrise er utfordringen til styringspartiene klar. Ta på sveisebrillene, styr fremover og bruk hele verktøykassen for å få opp tempoet på den grønne omstillingen i Norge.

Vi kan hvis vi vil.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen