Fra barn er seks år settes de på skolebenken for å høre på noen snakke til seg.
I timevis hver dag.
20 år seinere får de et papir hvor det står hvilken grad av kompetanse de har og hvilke jobber de er kvalifisert for. På fotballtrening står treneren og snakker og forklarer, ofte lenge, før en eneste ball er berørt. Universitetsstudenter sitter i forelesningssaler i årevis for å høre på noen som forsøker å overføre kunnskap fra kateteret, før de får noen egen erfaring.
[ Fra vara til skoletopp: – Om jeg er fra Somalia eller går i hijab, det har null å si ]
Utviklingen av liv på denne planeten har skjedd gjennom prøving og feiling. Helt fra encellede organismer til det moderne mennesket. Det har skjedd ved tilpasninger til de gitte omgivelsene uten bevissthet involvert – dersom vi skal tro Charles Darwin. Kompetanse uten forståelse forklarer hvordan en baby lærer å krype, gå, så løpe – og til slutt snakke. Vi handler for det meste på autopilot, fordi vi har opparbeidet oss enormt mye kompetanse vi ikke er bevisst på at vi har.
Det ville vel vært rimelig å forvente at de høyeste utdanningsinstitusjonene har full kontroll på hvordan utvikling av kompetanse har foregått gjennom millioner av år og tilpasser det til moderne utdanning?
Mye tyder på at de ikke har det.
Jeg er fotballtrener. Når spillerne mine kommer på trening og jeg spør «var det gøy på skolen i dag?» svarer mange «nei, det var dritkjedelig».
Kan det være kjedelig fordi vi ikke er lagd for å sitte i ro på skolebenken? Ikke skapt for å høre på en voksen person snakke om noe mange ikke forstår? De forstår ikke før de har erfart og opparbeidet seg kompetanse, ofte implisitt, og dette skjer ikke ved å høre på noen snakke.
[ Da Erlend Loe (52) ble forelska i voksen alder, åpnet det seg en dør (+) ]
Stadig flere, særlig gutter, blir diagnostisert med ADHD og medisinert fordi de ikke klarer å sitte i ro. Legger man fedmeepidemien, eksplosjonen i diabetes type to og psykiske plager til, burde det ringe noen alarmer.
Dersom vi kaster medisiner på alle symptomer, i stedet for å ta tak i de grunnleggende utfordringene, bommer vi grovt. Mennesket skal være i aktivitet, utforske og erfare – deretter kan forståelsen utvikles gjennom ovenfra-og-ned-veiledning, ikke via ovenfra-og-ned-kontroll.
Dersom man bruker prinsippet «erfare før fortelle» vil overføring av kunnskap og kompetanse bli mer effektivt og mest sannsynlig oppleves som veiledning, og ikke noe som blir tredd nedover hodet på hver enkelt.
Skolesystemet er splitter nytt i vår evolusjonære historie.
[ At noe er galt med deg når du er seks år? Det kan følge deg hele livet ]
Det er nyere enn jordbruket: nyere enn skriftspråket. Det betyr at de langsiktige implikasjonene er totalt ukjent og mulige farer kan lure i horisonten. Dagens skolesystem tar ikke nok hensyn til hvordan mennesket historisk har utviklet kompetanse og forståelse. Skolen gjør livet til mange barn kjedelig, inaktivt og lite utviklende.
Det hjelper lite å ha en fint formulert formålsparagraf i opplæringsloven, dersom praksis ikke står overens, tar hensyn til evolusjonslæren og utvikler hele mennesket. Et barn burde ikke kunne «vinne» på skolen (selv om mange gjør det, og mange flere taper).
På skolen læres sosiale regler og normer, men det burde også handle om å utforske, reflektere, lære seg kritisk og logisk tenkning og til slutt komme seg ut av komfortsonen med jevne mellomrom. Dette oppnås ikke i stor nok grad ved at barna sitter i ro ved pulten sin, og blir fortalt av en autoritetsfigur hva de skal gjøre – bare for å kjede seg i hjel.
Ifølge forfatter Yuval Noah Harari bør utdanningen i det tjueførste århundre handle om utvikling av kritisk tenkning, kommunikasjon, samarbeid og kreativitet. Dersom man ser på det fra et evolusjonært perspektiv, og samtidig den økende graden av testing og oppnåelse av kompetansemål, er det betimelig å spørre om vi er på vei i feil retning.
Ønsker vi å utvikle menneskelige roboter kan vi derimot fortsette som før. Men, ved å tukle med noe så fundamentalt som rekkefølgen på menneskets historiske utvikling av kunnskap og kompetanse, risikerer vi å sette oss selv i fare.