Debatt

Norge trenger en sosialminister

Valgkampen er i gang og Arendal er fylt av politikere som overgår hverandre i valgløfter. Men hvor blir det av sosialpolitikken?

Etter mandagens partilederdebatt er det tydelig at partiene har glemt helheten, skriver Mimmi Kvisvik, forbundsleder i FO. På bildet: Leder i SV Audun Lysbakken og leder i Frp Sylvi Listhaug, under partilederdebatten i Arendal mandag kveld.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

God sosialpolitikk er todelt. På den ene siden må vi bygge velferd for alle gjennom en solid velferdsstat. På den andre siden må vi ha et sikkerhetsnett som fanger opp de som faller utenfor.

Etter mandagens partilederdebatt er det tydelig at partiene har glemt helheten.

Debatten om velferdsstaten ble redusert til en debatt om skattetrykk og avgifter. Spørsmålet bør ikke være hvor mye skatt som skal gå til staten, heller bør det være hvordan pengene brukes til å utjevne sosiale forskjeller og gi trygghet for alle.

Derfor trenger vi en egen sosialminister.

FO er fagforeningen for helse- og sosialarbeidere i alle velferdstjenestene. Våre medlemmer ser daglig dem som lever krevende liv. Politikken avgjør hvordan tjenestene ser ut, hvem som får hjelp og hvor god den er. Det er klart våre 31.000 medlemmer lytter når partiene snakker om økende forskjeller og sosial urettferdighet.

Det sies at av skade blir man klok. Altfor ofte er vår erfaring at når lysene slukkes og valgkampen er over, slukkes også engasjementet for å utjevne sosiale forskjeller. Fattigdommen, rusproblematikken og andre sosiale problemer vil likevel fremdeles være der etter 13. september, uavhengig av hvilken statsministerkandidat som får i oppdrag å danne regjering.

Derfor må det følge med en egen sosialminister når regjeringen samles hos Kongen i statsråd. Uten en minister med et overordnet, særskilt ansvar faller alle gode intensjoner til jorden.

De siste tiårene er sosialpolitikken blitt individrettet, sykdomsorientert og kortsiktig.

Boligbygging, tannhelse, trygdeordninger, inkludering av utviklingshemmede og skolegang faller alle inn under sosialpolitikken, men er fordelt på fem forskjellige departement. Hvordan kan vi forvente at en ny regjering skal ha en helhetlig sosialpolitikk når ingen sitter med det helhetlige, overordnede ansvaret?

Vi er redd valgløftene og de ulike partiers forslag er for lite forpliktende til at vi kommer til å se de store forskjellene. Det er i så fall alvorlig.

Forskjellene øker i et tempo som aldri før.

Daværende statsminister Trygve Bratteli sa i 1970 at «Sosialpolitikken må integreres i all samfunnsmessig aktivitet, i planlegging, i miljøforming, i produksjon, i utdanning». Dette er like sant nå, 50 år senere. Vi savner en sosialpolitikk som er mer enn reparasjon. Vi trenger en sosialpolitikk som er integrert i alle politikkområder.

I dag er sosialpolitikken redusert til et lite påheng på arbeidslivspolitikken. Vi som jobber med sosialfaget hver eneste dag vet at det handler om så mye mer, og ikke minst må den være helhetlig. Rusavhengige kan trenge hjelp med alt fra å komme i arbeid eller finne bolig til å ta utdanning eller finne fritidsaktiviteter utenfor rusmiljøet. Hvis ikke disse tjenestene virker sammen, faller man fort mellom flere stoler.

Dette ble dessverre ikke et tema under valgkampens første partilederdebatt. La oss håpe det ikke er et symptom på manglende sosialpolitikk i resten av valgkampen.

Tirsdag arrangerte vi debatten «Hvor er det blitt av sosialpolitikken?» som en del av Arendalsuka. Skal vi fortsette å bygge det gode samfunnet, må flere engasjere seg i den sosialpolitiske debatten.

God sosialpolitikk handler om å investere i helhetlige, langsiktige og kollektive løsninger, hvor effekten ikke kan måles på kort sikt. FO vil utfordre det nye Stortinget til å revitalisere ideologien som gjorde den norske velferdsstaten mulig.

Norge er ett av verdens beste land å bo i, men det er ikke kommet av seg selv.

Vi vil alltid trenge et sikkerhetsnett og det må være finmasket nok til å fange opp de som trenger det. Likevel må velferdsstaten være så godt utbygget at færrest mulig har bruk for sikkerhetsnettet.

Dette byggeprosjektet og sikkerhetsnettet må være sektorovergripende og gjennomsyre andre saksfelt, på lik linje det vi gjør med klima og miljø i Norge.

Skal lovnadene fra politikere på velgerjakt ende som mer enn valgflesk og brutte løfter, må igjen sosialpolitikken løftes i høysetet. Det gode samfunnet kommer ikke av seg selv.