Debatt

En ødelagt industri

Da jeg gikk undercover oppdaget jeg et tydelig mønster med lovbrudd.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Så skjer det igjen. Griser som ligger i sin egen avføring. Griser som er så syke at de ikke klarer å reise seg. Blodige haler, blodige skuldersår, og griser som står tettpakket i betongbinger. For mange kommer nok den nye avsløringen om norsk griseindustri som et sjokk.

Spørsmålet er om vi egentlig har en grunn til å være så overrasket.

Da jeg gikk undercover i den norske griseindustrien oppdaget jeg et tydelig mønster med lovbrudd. Det kom ikke av bønder som manglet kunnskap. Det kom ikke av bønder med dårlige holdninger.

De var erfarne bønder der flere hadde tillitsverv i landbruksorganisasjoner, og ingen hadde anmerkninger hos Mattilsynet. Etter selv å ha fått føle griseproduksjonen på kroppen, forstod jeg etter hvert at lovbruddene er en bivirkning av en ødelagt industri.

En industri som er så gjennomsyret av effektivitetskrav at bønder blir avstumpet og går på autopilot, mens grisene blir tynet og presset til det maksimale.

Etter at «Griseindustriens hemmeligheter» ble vist på NRK, gikk griseindustrien ut og lovet endringer. Landbruksministeren applauderte lovnadene, og overlot alt ansvaret for å rydde opp til industrien.

Kort tid etter avsløringene poserte hun smilende sammen med en samlet kjøttbransje som påstod at det allerede var blitt bedre dyrevelferd. Helt siden den gang har jeg advart om at griseindustrien er helt ute av kontroll, og at tiltakene deres bare er «pynt på papiret» for å redde omdømmet sitt.

Jeg har gjentatt i det uendelige at det er systemet, ikke enkeltbøndene, som er årsaken til den dårlige dyrevelferden. Jeg har jobbet politisk for endringer i regelverket, og for en mindre intensiv griseproduksjon med bedre dyrevelferd.

Det vi får se igjen og igjen er nemlig en konsekvens av et altfor svakt regelverk og at grisekjøtt skal masseproduseres til billigst mulig pris. Det er naivt å tro at dyrevelferden ikke blir elendig når dyrene må presses for å holde kostnadene nede. Ofte med lovens velsignelse.

En gris på 100 kilo har bare krav på under 1 kvadratmeter med plass, og bare 1 % av norske griser får være ute. Jeg har opplevd at mange ikke klarer å tro på dette tallet fordi det bryter sånn med det glansbildet vi blir presentert for i reklamefilmene til Gilde.

Reklamene som er så villedende at forbrukerne ikke aner hvordan norske griser faktisk lever. De aller fleste grisene lever nemlig tettpakket i nakne betongbinger med bare litt sagflis og noen halmstrå. Å dytte trynet mot betong kan aldri tilfredsstille grisens viktigste behov som er å grave i jorda.

Grisenes frustrasjon over det dårlige levemiljøet fører til tvangsatferd som biting på hverandres haler, tygging på bingeinventar, eller overdreven drikking av vann. Mens slaktegrisene tygger seg gjennom lidelsen sin, behandles purkene som fødemaskiner som er avlet til å produsere unaturlig mange grisunger mens de må ligge på hardt underlag. Bare 5 uker etter at purkene fødte sitt forrige kull, må hun gå gravid på nytt.

Denne rovdriften på purkene gjør dem tynne og utmattet, og øker risikoen for smertefulle slitasjesår på skuldrene. Mens purkene sliter seg gjennom utmattelse og vonde sår, er slaktegrisene avlet for å legge på seg mer enn 1 kilo daglig mens de tråkker rundt på det harde betonggulvet. Dette gir dem smerter i bena, og er også en av årsakene til at benlidelser er en av de mest registrerte skadene på grisefarmer.

Griseindustriens flerårige historie med dårlig dyrevelferd bør vekke en varsellampe hos alle. De nye avsløringene har vist oss en gang for alle at griseindustrien ikke evner å rydde opp selv. Desto mindre fortjener den noen tillit.

Vi må begynne å innse at grisene lider under dagens system, og at glansbildene i Gildes reklamefilmer ikke har noen rot i virkeligheten. Det er på tide at politikerne strammer inn regelverket og drar griseindustrien ut av industrialiseringen som foregår i full fart.

En start må være at prisen på grisekjøtt må opp, og produksjonen må ned. Først da vil større endringer for grisene være mulig.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen