Debatt

Tør vi ta sjansen?

Det er overraskende at et tilsynelatende samstemt fagfelt helt ukritisk hyller regjeringens rusreform.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Er vi som støtter en rusreform tilhengere av straff når vi også er kritiske til en generell avkriminalisering for alle?

Er vi kunnskapsløse når vi stiller spørsmål ved reformutvalgets kunnskapsgrunnlag sin relevans for norsk virkelighet? Er vi tilhengere av tvang og straff når vi er bekymrede for ungdoms utfordringer med å skille begrepene avkriminalisering og legalisering?

Etter at rusreformutvalget i 2019 foreslo avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika, fulgte regjeringen opp dette i sitt reformforslag. Personer som påtreffes med rusmidler til eget bruk skal som hovedregel tilbys hjelp og oppfølging – ikke straffes. Forslaget fikk bred støtte både politisk, i fagmiljøene, i brukerorganisasjonene – samt i befolkningen for øvrig. Sett i ettertid skyldtes nok dette mest hovedintensjonen om å erstatte straff med hjelp til de tyngst belastede. For da det ble gjort en undersøkelse i befolkningen om avkriminalisering for alle, var det kun 22 % som støttet dette (klassekampen.no, 04.03.21).

I Fossumkollektivet har vi helt siden reformutvalgets forslag forelå vært skeptiske til en generell avkriminalisering. Ikke minst basert på innspillene fra unge i behandling hos oss, deres pårørende og våre egne ansatte. Vi er spesielt kritiske til tre forhold ved reformforslaget:

Utvalgsleder ble under rapportlanseringen utfordret på temaet signaleffekt til barn og unge, og spesielt forståelse av forskjellen på avkriminalisering og legalisering

Hans svar var at det bør være en overkommelig pedagogisk øvelse å forklare unge forskjellen på avkriminalisering og legalisering. Likeledes at bruk, besittelse og omsetning av narkotika fremdeles skal være ulovlig. Det samme har helseministeren ved flere anledninger uttalt. I Fossumkollektivet tror vi denne pedagogiske øvelsen vil bli mer krevende enn som så. Ikke minst for foreldre som allerede strever med å argumentere overfor sine håpefulle om ulemper og skadevirkninger ved bruk av rusmidler.

Regjeringen har riktignok redusert reformutvalgets foreslåtte «terskelverdier».

For oss er det imidlertid åpenbart at disse fremdeles er basert på hva de tyngst belastede rusavhengige normalt bærer på seg til eget bruk. For såkalte rekreasjonsbrukere og unge i en rusutprøvende fase, snakker vi fortsatt om potensielt dødelige mengder – langt over hva som kan ansees å være «til eget bruk» for disse gruppene.

Det er overraskende at et tilsynelatende samstemt fagfelt helt ukritisk hyller regjeringens reformforslag.

Tilliten til reformutvalgets gjennomgang av hva de mener er tilstrekkelig holdbar og relevant forskning, er påfallende høy. Prof. emeritus og nestor på rusfeltet i Norge, Helge Waal, problematiserte nylig nettopp dette (psykologtidsskriftet.no, 19.04.21). Han mener at reformen som svar på «krigen mot narkotika» nærmest slår inn åpne dører, og at rusavhengige svært sjelden møtes med straff i dag. Han skriver også at reformen framstår som overfladisk i sine konkrete forslag, og uklar når det gjelder hva som bør styrkes.

Ingen av de kunnskapsbaserte argumentene fjerner etter vår oppfatning bekymringene for reformforslagets potensielle konsekvenser for ungdom og unge voksne som er utenfor, på vei inn i eller en del av rusmiljøene. Av den enkle grunn at ingen av dem verken kan fastslå eller framskrive virkningene av en generell avkriminalisering i denne skalaen i Norge. Spesielt blir Portugal-modellen fra 2001 brukt som tungt argument for reformforslaget.

Også der var avkriminalisering hovedintensjonen. Hva som imidlertid i liten grad omtales blant reformforkjemperne i Norge er kommisjonene de innførte i Portugal. Disse ligner i form de kommunale rådene i det norske forslaget.

De portugisiske kommisjonene har imidlertid videre mandater og fullmakter – inkludert klare krav til oppmøte fra de politiet anholder med narkotika, også under terskelverdiene de har satt der. Kommisjonene kan dessuten frata yrkeslisenser, velferdsstønader kan inndras, utreise til andre land nektes osv. Men kanskje det viktigste – kommisjonene skiller på brukergruppene; rusavhengige og ikke rusavhengige. Disse gruppene møtes altså ikke likt, men ut fra bruksmønster og belastning.

Kritiske og høyst kompetente røster har særlig holdt fram en bekymring for nevnte signaleffekt til unge mennesker. Disse blir gjennomgående møtt med en nokså arrogant holdning av de ivrigste reformforkjemperne, og ofte beskyldt for kunnskapsløshet. Dette finner vi underlig. Er det noen som «har skoene på» når det kommer til kunnskap om belastede ungdomsmiljøer, så er det vel politiet og de lokale ungdomstjenestene.

Vi tror denne arrogansen til dels baserer seg på en utdatert oppfatning av politiet som tvangsprofeter, med en hang til straff som reaksjon på enhver uønsket handling. Forkjemperne har således flittig malt fiendebilder av politiet, ved utfra noen uheldige enkeltepisoder å framstille hele etaten som gjennomsyret av en straffekåthet overfor rusmisbrukere generelt – og unge spesielt.

Slik er ikke vår oppfatning av dagens politi, som framstår med helt andre holdninger og tilnærminger til rusbrukere enn tidligere. Denne polariseringen har dessverre skadet mer enn opplyst og nyansert en viktig debatt.

Fossumkollektivet støtter en rusreform. Men uten en tydelig differensiering av ulike brukergrupper, plan for oppfølging etter rådgivningssamtale (f.eks. om behandling), og en tydelig forebyggingsstrategi, mener vi at man bokstavelig talt «kaster barnet ut med badevannet» i sin iver etter å ville hjelpe de tyngst belastede rusavhengige. Konsekvenser som lavere terskel for utprøving, økt tilgjengelighet og konsum av narkotika kan bli betydelige. Tar vi den sjansen?