Tidlig høsten 2013 gikk jeg fra å være helt frisk, til en svært smertefull virkelighet.
Min diagnose heter adenomyose, men det visste jeg ikke da.
Helt plutselig fikk jeg svært voldsomme menstruasjoner, voldsomme smerter fra korsryggen og ned med stråling ned i beina. Nattbind, truse, boksershorts, sykkel shorts og strømpebukse: allikevel blødde jeg igjennom.
[ «Kvinnehelse er folkehelse» ]
Det var forferdelig flaut og grusomt vondt. Lysten til å være sosial eller gå på jobb var nærmest borte.
Jeg ble henvist til gynekolog høsten 2014, men lange ventetider og et helseområde som ikke er høyt prioritert føltes det veldig lenge å vente. Der ble det konstatert at jeg hadde polypper i livmoren som måtte fjernes.
I nesten ett år ringte jeg til sykehuset for å høre om noen hadde avbestilt timen sin eller om det fantes en mulighet for å få utført operasjonen før juni 2015.
Men nei, jeg ble møtt svært avvisende på telefonen.
[ Dette er verken en kvinnesak eller et kvinneproblem ]
Kvinnelige sykepleiere som bad meg gå til legen for å få sterkere smertestillende, sykmelde meg eller bare «holde» ut. En kan jo selv tenke seg hvordan en slik avvisning føles. Dersom en mann hadde blødd kraftig fra underlivet i over ett år, hadde han bare akseptert de samme svarene? Den samme avvisningen?
Jeg tviler.
Først etter min tredje operasjon med «fjerning av polypper» blir jeg endelig gitt min diagnose, adenomyose. Kirurgen jeg nå hadde snakket med tre ganger sier: «Benedicte jeg har sett på det innsendte materialet og jeg tror du har adenomyose. Har du hørt om det før?»
[ Hvis menn hadde en livmor, hadde de da måttet vente i sju år for behandling av et smertehelvete? ]
Adenomyose forårsaker kraftige menstruasjoner, med voldsomme smerter. Tap av energi grunnet lav blodprosent, opptrer hyppigst i 34 års alderen. Forsterkes av svangerskap og siden fødsel. Som man enda ikke har medisiner for, og fjerning av livmor er det eneste som hjelper.
I 2019 i mai var jeg tilbake på plass. På plass mentalt, sosialt og i arbeidslivet!
Kvinner lider uten å få annet enn avvisning og lav prioritet. Det er en stor mangel på kunnskap og åpenhet om min og andre lignende diagnoser. Resultatet er at kvinner føler skam, og lever med store smerter. Andre tar deg ikke på alvor og man må kjempe for å bli satt høyt på dagsorden innad i helsevesenet.
Du tror det er deg det er noe galt med!
For meg tok det 6 år å få stilt diagnosen – er det akseptabelt?