Debatt

Det gode samfunn kommer ikke av seg selv

Vi må aldri glemme dem som tok kampen for rettighetene vi har.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

1. mai er en viktig dag. For landet, men også for verden. Særlig nå, på veien ut av en global pandemi vi ikke har sett maken til på 100 år.

Det var en viktig dag også i 1921.

Da marsjerte 10.000 kvinner og menn gjennom Kristiania. 150 faner og en rekke paroler fylte gatene.

Avisa Social-demokraten, forløperen til Dagsavisen, rapporterte at 1. mai ble markert «i høyere grad enn noensinne».

Det var kanskje ikke så rart. Landet vårt hadde vært preget av en pandemi også da. Mellom 1918 og 1920 tok spanskesyken livet av over 15.000 nordmenn i den verste influensapandemien i historien.

Etter krig og pandemi hadde de marsjerende i Kristianias gater håp om bedre tider. Likevel stilnet håpet fort med storstreiken som rammet landet tre uker senere. 150.000 ble tatt ut i streiken som ble ført uten streikebidrag.

Det var starten på et drøyt tiår med økonomisk nedgangstid, streikebryteri, lockout og flere voldelige arbeidskonflikter. I dag er heldigvis virkeligheten annerledes. Grunnsteinen i den norske modellen, samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, setter oss i en helt annen situasjon enn i 1921.

Hovedavtalen mellom LO og NHO (N.A. F) kom på plass i 1935 og senket konfliktnivået i arbeidslivet. Tilliten og dialogen mellom partene i arbeidslivet er kanskje vår fremste ressurs på veien ut av pandemi og krisetid.

Fagbevegelsen spiller en sentral rolle i det norske samfunnet, og det skal vi fortsette å gjøre.

Også de neste 100 årene.

Men et organisert og velfungerende arbeidsliv forutsetter at arbeidstakere er medlem av en fagforening.

Siden midten av nittitallet har jeg bodd på Notodden. Her bygde Hydro opp et norsk industrieventyr som skapte mange arbeidsplasser. På Notodden og på Rjukan tok arbeiderne 8-timersdagen i egne hender i 1918. Året etter ble dette standard for hele landet. Da fikk vi også for første gang én ukes betalt ferie. Dette var viktige seire for arbeiderbevegelsen den gangen. Mange flere seiere skulle følge seinere.

To av industriarbeiderne som jobbet på Hydros fabrikker, var Anbjørg Aasdalen og Olaf Andreassen. Anbjørg og Olaf ble i 2015 foreviget i Notoddens gater. Deres statuer står ikke på en sokkel, men rett på bakken.

De var arbeidere «på gølvet». De sto skulder ved skulder og tok et aktivt valg om hvilket liv og hvilken fremtid de ville ha. Anbjørg og Olaf meldte seg inn i en fagforening og sto sammen for trygge arbeidsplasser og en lønn å leve av.

Uten fagbevegelsen, og kampen blant annet Anbjørg og Olaf har tatt før oss, ville vi ikke hatt sykelønn, betalt ferie, trygge arbeidsplasser eller tilgang på helsehjelp. Velferdsstaten har blitt bygd stein for stein, med arbeiderbevegelsen som sentral aktør. Det er derfor 1. mai er en så viktig dag.

Nesten alle de norske partiene sier de er for et samfunn med små forskjeller. Likevel vokser de.

Her er fagbevegelsen en avgjørende kraft. Gjennom den sentrale lønnsdannelsen sørger vi for en mer rettferdig fordeling av godene i samfunnet, og for at arbeidstakere i kvinnedominerte yrker skal få sin del av velstanden som vi sammen skaper.

Pandemiåret har vist oss hvor avhengige vi er av dere som i dag jobber i velferdsstaten. FOs 31.000 medlemmer går hver dag på jobb i barnevernet, i Nav, i rusomsorgen, i psykiatrien, på sykehus og i boliger for utviklingshemmede. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere utgjør en helt essensiell grunnstein i velferdsstaten.

Mange av dere har blitt utsatt for smitterisiko på jobb under pandemien. Men også til vanlig er mange sosialarbeidere utsatt for vold, trusler og netthets på jobb. Dette kan ikke fortsette.

De som står opp for vår trygghet, må også kunne føle seg trygge på jobb.

Om hundre år, 1. mai 2121, vil våre etterkommere kunne felle dommen over våre valg. De vil kunne felle dommen over hvordan vi håndterte koronakrisen, ulikhetskrisen og klima- og miljøkrisen. Hvilket samfunn nordmenn kan feire 1. mai 2121 bidrar du og jeg til å bestemme.

På Anbjørg og Olaf sin tid var tre av fire organisert i en fagforening, i dag er det bare om lag halvparten. Lav organisasjonsgrad er ikke bare en fare for dine lønns- og arbeidsvilkår, men en fare for vår felles velferd og trygghet.

Sammen kan vi bygge videre på arven til Anbjørg, Olaf og deres kamerater. Sammen kan vi løse vår tids største utfordringer og etterlate oss et samfunn vi kan være stolte av.

Vi har gjort det nærmest umulige i over hundre år.

Vi skal gjøre det igjen de neste 100. Men da trenger vi deg. Meld deg inn i fagforeningen og verv en kollega. Det er kanskje det aller viktigste du kan gjøre 1. mai 2021. Gratulerer med Arbeidernes internasjonale kampdag.

Mer fra: Debatt