Debatt

Jeg kjemper alene

For meg kom det å overleve Utøya på toppen av en utfordrende barndom, og jeg utviklet etterhvert et problematisk forhold til rusmidler.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kamerater, landsmøtedelegater.

Nå skal Partiet ta stilling til forslagene fra utredningen Arbeiderpartiet på bakgrunn av landsmøtevedtaket bestilte i 2017. Det ligger en asymmetri i veien for fri debatt om dette forslaget, ikke ulikt da Arbeiderpartiet tok stilling til å legalisere homofili.

Hvis jeg i 1972 skulle fortalt om erfaringen med å elske samme kjønn ville jeg tilstått lovbrudd.

Det samme må jeg gjøre nå.

Mange i dette partiet har et stort traume til felles og vet hva det gjør med deg. For meg kom det å overleve Utøya på toppen av en utfordrende barndom, og jeg utviklet etterhvert et problematisk forhold til rusmidler.

Jeg lever overhodet ingen Wam & Vennerød-film - men i perioder slipper nervene bare ikke taket. Da røyker jeg cannabis. Det er ikke bra, men tåka letter jo innen noen dager og det er utvilsomt bedre for både helsa og samfunnet at jeg røyker enn at jeg søker trøst i flaska, selv om det siste er lovlig.

Jeg har lenge ønsket å snakke med fagfolk om de underliggende traumene, om de problematiske måtene jeg takler dem på. Men slike samtaler vil aldri kunne fungere om jeg må holde kortene til brystet om rusen.

Både i nyhetene og blant mine venner finner jeg historier om folk som har åpnet opp om rusbruk til psykiatrien, som så har sendt melding til Politiet om at pasienten ikke «lever edruelig».

Da blir sertifikatet inndratt, selv om man aldri har kjørt bil med rusmidler i systemet - som jeg selvsagt aldri har gjort!

Bilen er en lidenskap. Når pandemien har vært som vanskeligst har jeg lukket øynene og kjælt inderlig med tanken på bilferien som venter i andre enden av denne lange prøvelsen. For meg og mange andre koster det for mye å oppsøke hjelpeapparatet.

Det er å ta sjansen på en straff vi står rettighetsløse mot.

På grunn av dagens ruspolitikk må jeg kjempe alene. Takket være velferdsstaten har jeg karret meg til en stabil tilværelse. Jeg eier min egen bolig og har kompetanse som er attraktiv på arbeidsmarkedet. Jeg fungerer. Stigmaet er en vedvarende smerte, men jeg vil klare meg.

Når risikoen for å bli oppdaget har vært ekstremt lav, har ikke trusselen om straff påvirket mitt rusbruk.

Systemet er ekstremt usosialt: Jo større menneskets behov for virkelighetsflukt er, desto vanskeligere er det å skjule rusbruken fra Politiet, og desto tommere er reservene av penger og menneskelig styrke som må til for komme seg fra enda en straff - «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde», som Johs Andenæs definerte det. De som allerede har falt langt nok ned til at de må ruse seg på gata får botsfengsel eller tvangsarbeid om de mangler krefter til å løpe raskt nok når Politiet kommer.

Derfor krever vår ruspolitikk fem dødsofre hver uke, 260 ofre hvert år - år etter nådeløst år. Beviselig uten preventiv effekt.

Dette er viktig å terpe på: Ikke noe sted har avkriminalisering ført til økning av rusbruk overhodet.

Studiene av dette er tallrike, solide og entydige. Det er ingen grunn til å tro vi vil bli først. Kjære delegat. Det har vært veldig vanskelig å dele min dypt personlige historie. Når jeg føler jeg må er det fordi et solid gjennomarbeida lovforslag foreligger som bare mangler partiet vårt for flertall i Stortinget.

Jeg deler min historie for å spørre deg, på et menneskelig plan: Er virkelig problemet her at jeg ikke er redd nok for politiuniformer fra før av?

Eller skal et nytt rødgrønt flertall vise solidaritet også med meg og de mange i lignende situasjoner når vi sammen skal bygge og trygge velferdsstaten? Det er opp til dere nå. Det blir så altfor lenge til neste mulighet.

Dagsavisen kjenner forfatterens identitet.

Mer fra: Debatt