Gransknings-rapporten om Nav-skandalen viser manglende kompetanse, kapasitet, kommunikasjon og kritisk tenkning i etaten.
De fire K-ene får skylda for mistenkeliggjøringen av syke og uføre.
«Systemet har speilet politikerne, blitt påvirket av vinden som blåser, og holdt ei linje det mente var den rette i henhold til det som ble oppfattet som politisk vilje», skriver politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen.
Kommentar: La oss ikke skylde på systemet
Arbeidslivet ønsker fleksible arbeidstakere, det samme gjør Nav. Med fleksibel tenker man gjerne samarbeidsvillig. Men fleksibel handler også om å være «lydig», på systemets vegne, til vinden som blåser.
Så kan man være for lydig? Ja, kanskje.
For er det tilstrekkelig rom for å være kritisk til systemets praksis, kritisk til hva som gjøres, og kritisk til hvordan det gjøres?
Nav-ansatte skal arbeide i tråd med politisk vilje, og helst mene det samme som «systemet». Deres identitet skal være knyttet til Nav som organisasjon og dets overordnede målsettinger. Faren er at de ansattes profesjonsetikk blir nedvurdert, og derfor også nedjustert.
Deres moralske kompass blir lagt i en skuff. Disiplinen til Nav som organisasjon blir hovedfokuset.
Det kan være én grunn for manglende kritisk tenkning. For spørsmålet er om det er rom for profesjonsetikk i Nav, eller om den er for brysom?
Med Nav-reformen møttes ulike kulturer. De ansatte i tidligere trygdeetat og Aetat er ansatt i staten, med tradisjoner for hierarki, byråkrati og mye kontroll av medarbeidernes arbeid. Ansatte i Navs sosialtjeneste, hvor de fleste er sosionomer, arbeider i en kommunal etat.
Her er det tradisjoner for lokalt selvstyre. Arbeidet er ofte skjønnspreget.
Les også: Lojalitet til jobben koster deg en sydenferie for hele familien. Hvert år
Trygdeetaten hadde en saksbehandlerorientert yrkesrolle.
Aetat hadde en formidlings- og veiledningsrolle, målet var å hjelpe folk i arbeid. Også deres yrkesroller var noe preget av skjønn. Likevel har sosialtjenestenes tradisjonelle yrkesrolle vært mer selvstendig, og kanskje også mer kritisk på vegne av brukerne.
I de statlige etatene ble det som oftest rekruttert folk med høyere utdanning, men som ikke var en profesjonsutdanning. Trygdeetaten hadde også interne etatsutdanninger. Ansatte i sosialtjenestene hadde ofte profesjonsutdanning, fortrinnsvis sosionomutdanning. De fleste som rekrutteres til Nav i dag har høyere utdanning, både i statlig og kommunal del.
Mange har profesjonsutdanning, gjerne som jurist, pedagog eller sosionom.
Dermed har de også en utdanning som ideelt sett skal ta hensyn til profesjonsetiske idealer og prinsipper. Disse er knyttet til verdier som solidaritet med de svakeste, «brukerens beste» og å «se» brukerens behov. Men blir dette kun honnørord og intetsigende prinsipper i Nav?
Profesjonsetiske idealer og prinsipper signaliserer, blant annet fra deres yrkesorganisasjoner, hvordan de profesjonelle bør utføre sitt arbeid. Profesjonsetikken har bakgrunn i humanistiske og demokratiske verdier og FNs menneskerettighetskonvensjoner. Navs arbeid blir styrt av mange direktiver og regler. Faren er at de ansatte kun er redskaper for effektiv frambringelse av vedtak, tiltak og tjenester. Det kan påvirke deres faglige selvstendighet, og kritiske spørsmål kan bli kamuflert.
Det kan føre til manglende rom for faglig nysgjerrighet.
Les også: – Alle som skulle kunne dette, har sviktet
Rollerepertoaret blir begrenset, og muligheten for å løse kompliserte oppgaver kan bli skadelidende.
Om yrkesutøvelsen rammer brukerens behov uforsvarlig, sier profesjonsetikken at lojaliteten til brukeren skal komme før lojaliteten mot arbeidsgiver. Men hvilken rolle har profesjonsetikken i Nav? Må Nav-ansatte undergrave egne profesjonsetiske prinsipper? Bidrar det til at forhold som rammer utsatte grupper eller individer ikke får samfunnsmessig oppmerksomhet?
Vi har sett at sosionomene i Nav har måtte gå på akkord med sine fagidealer og profesjonsetikk etter Nav-reformen. Den selvstendige sosionomrollen har vært under press. De statlige tradisjonene for markerte kommandolinjer og «kontroll» av Nav-medarbeiderne dominerer.
«Riktige» og målbare resultater er viktigst.
Den engelske sosiologen Julia Evetts beskriver hvordan ansatte med profesjonsbakgrunn opplever spenninger og til dels motsetninger mellom profesjonalisme knyttet til organisasjonsperspektivet, og profesjonalisme knyttet til yrkesperspektivet.
Hun viser til yrkesprofesjonalisme som profesjonalisme knyttet til yrkesorganisasjonenes og fagets påvirkning, med vekt på profesjonelle idealer og prinsipper. Organisatorisk profesjonalisme handler om å være lojal til arbeidsorganisasjonens overordnete målsettinger.
Les også: – At 13-åringer raner 11-åringer skal aldri skje (+)
For Navs medarbeidere vil målene til Nav som organisasjon etter hvert oppfattes som objektivt «sanne», som udiskutable verdier.
Man jobber kun «navsk».
Faren er at profesjonalismen utelukkende blir knyttet til Nav som organisasjon, men ikke til egen profesjon. Oppnåelsen av Navs overordnete målsettinger blir hovedfokuset, uansett, ikke nødvendigvis hensynet til enkeltmottakerens behov. Kanskje må egne profesjonsetiske perspektiver nedjusteres. Blir den kritisk reflekterende profesjonsutøveren borte på veien?
EØS-saken er ett eksempel på mangelfulle rom for Nav-ansatte til å stille kritiske spørsmål. Men hvordan få til mer kritisk tenkning i Nav?
I møtene med mennesker i kriser kan profesjonsetikken være et nyttig moralsk kompass. Men da må det være rom for å kunne være kritisk på vegne av brukeren. Interne Nav-varsler må lyttes til. Førstelinjen må lyttes til. Og kritikken må ikke ignoreres og forties oppover i systemet.